Løpetid

Få ting kan påvirke menneskesinnet mer enn en 110 kilos binne som flekker rævspeilet mot verden mens hun, med grillbuksene på knærne og halvliteren i frekk ballanse, prøver å ta seg et magadrag av Thiedemanns 3 mens hun pisser på trappen til enkefru Engelstjerth på Frogner. Folkens, vi er gjennom Mai, løpetidens måned.

En vittig hund påpekte i sin tid at hvis du droppet et medium kjernefysisk stridshode i Oslo sentrum under Grethe Waitz Løpet, ville du få noen artige utslag: Salget av slankepulver per postordre ville halveres, Reality-TV ville endelig få dødsstøtet, og Smokie ville slutte å være ”norgesvenner.”

Hva er egentlig det sportslige poenget med dette løpet? Å gi gla’ jentene i Joggeklubben Dissedass (obligatorisk møte med rullings, Tupperware og fyrstekake hver 4 måned) en sjans til å vise at de også kan oppføre seg som dritfulle fotball-idioter?

Jeg hater ”Girls Just Wanna Have Fun.” Jeg hatet den da den kom på 80 tallet, og situasjonen blir ikke gjort noe bedre på denne dagen. Da blir den spydd ut i mono gjennom en sprukket høytaler på uteserveringen til sportsbaren tvers over veien i 7 timer uavbrutt! Mens 400 dundrer fra Rælengen med permanent fra Rimi og grilldress fra Smart Club (Familiepakke 299,- eks mva) oppfører seg som en busslast finske skinheads på fotballkamp i Newcastle. Og så synger de sammen med go’sangen! Grethe Waitz må føle seg beæret.

Stort bedre er det ikke en uke etterpå, da Holmenkollstafetten skal bevise for middelaldrende menn at 20 kilo håndtak, eller ”alderstillegg” som det nå blir kalt, ikke skal forhindre dem i å drite seg ut for familien og få infarkt i kø. Iført dødssexy fotballshorts fra 70 tallet og t-skjorte med Texaco logo, påkler far seg tappert nummer på brystet og jogger inn i ambulansen med ansiktsfarge som en brennmanet mens mor og barn roper ”Heia.”

Gir vi oss med dette? Neida. Vi har Sentrumsløpet og Oslo Marathon på gang. Vi er jo en nasjon sportsmenn og kvinner, er vi ikke det? Det er jo det vi vil vise oss selv ved å legge disse løpene til Oslo sentrum, og ikke til de hundrevis av kilometerne med skogsveier rundt byen. I Mai er det ikke ofte du kan kjøre fra Majorstuen til Opsal uten å måtte kjøre om Hamar. Og så er det 17 Mai...

I år ga jeg faen. Jeg beklager. Jeg har kommet i en alder der jeg ikke lenger ser det nasjonale i stanken av tennvæske, Thousand Island, Leiv Vidar’s og forhåndsmarinert flesk fra Stabburet passe forkullet over de 1000 Hjem. Jeg takler ikke synet av far som smiler anstrengt over halvliter’n i Josefinehagen mens avkommet spyr pølser og is de har mast seg til uavbrutt gjennom hele dagen, og mor er på dass for å svelge en neve Paralgin med rødvin før familiegrillfesten går i gang. Mellom 17 Mai og Bryllupet, samt at A-Ha ble pisset opp etter ryggen av et samlet pressekorps, ble det simpelthen litt for mye nasjonalisme denne måneden. Jeg pakket fiskestangen og dro opp i marka, og opplevde Norsk Natur(tm) på sitt aller beste. Nasjonaldagen ble feiret i ekte Norsk Vårvær(tm) med en selvfisket ørretmiddag på bål. Uten tennvæske. Uten korps.

Ikke at jeg ikke fikk med meg det viktigste. Intet mindre enn 3 skolekorps varmer opp til Dagen med å øve passgang og organisert kattekveling i parken nedenfor vinduet mitt. Lille Agnethe med sprukket flis på klarinetten er klar for sitt livs solo under Valdresmarsjen, i skarp fight med Thobias på stortromme. Det han ikke har i rytmesans tar han igjen i volum.

Så var det bunader. Bunader er blitt mote, på trass av at de aller fleste ser komplett fjompete ut i dette kostymet. Hver eneste Oslo-borger leter med lys og lykt etter en slektning som var bygdetulling, slik at familien Olsen fra Grefsen, som har bodd der i de siste 35 generasjonene, kan gå med bunad med god samvittighet.

Man har observert i nyhetene at hvis man heter Kjell Inge Røkke må man i fengsel for å føre båt uten lappen. Hvis man derimot heter Terje Rød Larsen og er påvist som et ekte svindler og kjeltring siden 1997, kommer man unna med økonomisk utroskap og grov kriminalitet som ville sendt en vanlig nordmann i spjellet for 8 år, for andre gang på rad, fordi man er med i Arrrrbæierparti og rompekjører Yassir Arafat. Dette i et land hvor det å svindle litt på skatten som kjent straffes hardere enn voldtekt og drap.

Man observerer også at på trass av at man for lengst har skjønt at kongehuset er blodsugere, er det nå bevist en gang for alle at de ikke tåler sollys. Det er i grunnen merkelig at Mette Marit ikke ble til stein eller sprakk da solen falt på henne...

Det observeres at to svenske fotballspillere som slåss på trening er viktigere for avisene enn at India og Pakistan er i ferd med å starte en atomkrig. Her kan det også nevnes at Dagbladet brukte en hel uke på å være fornærmet på nordmenns vegne, fordi 5 På Gaten i Stockholm ikke hadde peiling på hvem Märtha og Ari er.

Sist men ikke minst skal Per og Veronica få sone sammen. Det er ikke ofte jeg blir målløs, men akkurat denne her tok litt tid på å synke inn. Ikke siden myndighetene forlangte Souhaila Andrawes utlevert, for så prompte å løslate henne, har jeg sett grovere eksempel på at norsk lov blir håndhevet av Bjørnen Theodor og Sjonkel Rolf i dyp pillerus. I den forbindelse kan det nevnes at mannen som holdt en hel barnehage som gissel med hagle, ikke meldte seg tilbake i fengselet etter 14 dagers permisjon... Norge kommer aldri til å bli medlem av verden.

Når vår blir til sommer, og det begynner å regne, må man likevel si at man er glad i Mai. Mai er en dronning blant måneder. Ingenting betyr liksom så mye denne måneden. Man kjenner sevjen koke i årene. Mai er måneden da man skal gi faen og slippe seg selv løs. Man skal sitte på uteservering og stirre henført inn i øynene på neste høsts kjærlighetssorg mens man deler en rekebaguette til 125 spenn og venter på 2 pils til 70 kroner halvliter’n. Disse er to halvfulle 0,4 glass med pisslunka bunnvann som blir slengt på bordet etter 3 kvarter av en pottesur falsk blondine fra Uddevalla som skal ha tips, og har konsentrasjon kortere enn den kommunefargete hårroten. Du koser deg, for det er Mai. Det gjør ingenting at du sitter klint inn mellom et bord med snørrvalper fra Bærum og 4 Harstad-væringer på besøk ”sørpå.” Silkerampen fra Nesøya har lagt sitt første Visakort i baren, og prater konstant drithøyt i mobilen med kompiser som alle heter Carsten eller Preben, og som alle trenger å vite at ”vi sitter og chillærn på Lektærn, skjønneru. Skal du seile Færdær’n i år eller sees vi på Hankø?” Samtlige har James Bond låta som ringetone.

Gutta nordfra på sin side har gult sikkel i snørrbremsen og ånde som et offentlig urinal i Istanbul i Juli. De ruller tobakk og snuser på en gang, og vil være sosiale med alle. Om de prøver å starte slagsmål eller prøver å sjekke damer er på ekte nordlendings-vis komplett ubegripelig.

Så vandrer man hånd i hånd under bjerkene med rennende øyne og åndenød, dog småfulle og lykkelige. Det er Mai. Man bruker opp lønna på 4 dager, og kan ikke huske på hva. Journalistene i samtlige aviser må bare streike, for ingen nyhet, samme hvor håpløs eller tragisk, kan påvirke lykken. Man driter i å betale regninger, for snart er det jo feriepenger, og da blir jo alt så mye bedre. Alle de obligatoriske fridagene blir forlenget med 3 dagers sykemeldinger for resten av året. Æsjda! Man blir da ikke forkjølet i November! Ikke når det er Mai! Da har du og din kjære fremtiden forran dere. Det er fri i morgen. Og dagen etter hvis du vil. Solen kikker ned på oss fra en himmel blåere enn noe annet sted i verden, og dagene er blitt så deilig lange. Det du kan huske av dem. Alt du fornemmer mellom sure oppstøt reparert med mer hvitvin, allergimedisiner, inkassovarsel, mobilen mistet på sjøen og rullende jordskjelv kaldt ”russebiler” klokken 03:30 om morgenen, er denne ubegripelige følelsen av at du skal leve lykkelig alle dine dager.

...Og snart er det sommer...