Mediaslaven

Klint opp mot en vegg av en sylfide med nyslanket matchvekt på 105 kilo, med maskaraen rennende som Alice Cooper og en kjole som er 3 nummer for liten. Det stinker Opium, medister, gin og østrogen. Uten nærmere introduksjon får du en tunge med tre lag plysj stappet så langt ned i halsen at det kjennes som du er i ferd med å svelge en dachshund av den strihårete typen. Mot hårene. Mens du prøver å svelge unna en halv kilo sikkel og leppestift av Hennes & Mauritz – varianten, stønner bomba med en stemme som Bonnie Tyler etter 48 timer på whisky og sigar rangel ”Jeg vil knulle!” Da har du enten spist for mye pickles før du gikk og la deg, og er fanget i et mareritt som ligner på en Wam og Wennerød film - eller så er hun kona til sjefen, og det er jul igjen!

En kollega meldte rett før jul at hvis han hadde tatt vare på en hvilken som helst årgang aviser fra perioden Oktober til Desember de siste 10 årene kunne han ha spart mye monetas. Det står det samme hvert jævla år. Punktum. Vi starter sent i September med skrekkpropaganda angående våre drikkevaner, for de er jo helt forferdelige! I følge professor Fekjær og hans team med statssubsidierte ”alkoholforskere” som får sine 15 sekunder i media på samme tid hvert år, er nemlig hele resten av Europa ravende alkiser som går en tidlig grav i møte. Italienere, franskmenn, tyskere og engelskmenn er uopplyste fylliker som totalt mangler kulturell forståelse for at Satan og veien til total ruin gror i hver vinranke og humleåker i deres dødsdømte land. Skremmende, ikke sant? Selv om Feilskjær innrømmer å operere med opp til 75 prosent feilmargin på statistikkene sine, er det obligatorisk at de skal få skremme vannet av befolkningen når julebordene setter i gang.

Med ett nytt år innabords er det på tide med noen betraktninger om media, og hva det gjør med oss hjernedaue åndspygmeer her på skjæret. For det er nemlig ikke bare Feilskjær og hans venner ”tobakksforskerne” som får lov til å blåse ut sine tvangstanker via TV og aviser her til lands. Å nei da! Grunnen til at de får lov er nemlig fordi de har åndsfrender jobbende i redaksjonen i de samme mediene. Dette er folket som bestemmer hva du og jeg skal tenke. Hva vi skal snakke om i kantinen, ved middagsbordet eller over den fryktede alkoholenheten på utestedet vi besøker alt for ofte. Et godt eksempel på den mentale storheten som er oss til del er den senere tids debatt om kjøtt og ferskvarer. Etter å ha rævkjørt butikkjeden Meny, og ingen annen, i omtrent en måned, presenterer Dagbladets web-avis følgende utrolig gjennomtenkte spørsmål: ”Handler du fortsatt kjøtt på Meny?” Eh? EH? Etter en måned med mediavoldtekt er det vel ikke noe sted i nisseland hvor det er tryggere å handle kjøtt enn AKKURAT på Meny! Slik vattnisse–journalistikk er noenlunde oppegående mennesker nødt til å la seg bedøve av hver kløyva dag. Vi sitter faktisk og planlegger neste ferie til land hvor alle råvarer blir innkjøpt på markeder hvor de henger ute i 30 varmegrader, blir tilberedt i bakgården, og smaker som en luksusrestaurant i Norge, mens vi er sjokkert over at Meny griller kylling på lageret. Vi er i ferd med å helse oss i hjel. Snart kan nordmenn ikke spise annet enn dypfryst soyaprotein uten å tilbringe 14 dager med hodet i en bøtte. Ifølge media.

Mens Jørgensen, Lønning og Hellskog lar hver eneste skrotnisse med noe på hjertet få blåse ut på skjermen, og ”sportsjournalistikk” er blitt bimboer i designerklær som formidler informasjon med like my innlevelse som værdamene på TV2, har avisene mutert praktisk talt over natten. De blekkene som tidligere hadde noe på hjertet, har nå blitt redusert til trash – nyheter marginalt over Se & Hør-nivå.

Hele mitt liv har VG vært herskeren av møkkaspredning. Hvis det var en blekke alle regnet med ville ende opp som Amerikas National Inquierer, så var det nettopp denne. Det har simpelthen ikke skjedd. La gå, de er fortsatt ledende når det gjelder å formidle ”Min Bestemor Er Fra Mars” nyheter, men i forhold til konkurrentene er de for ren silkeramp å regne. VG domineres i dag av hverdagstragedier, sport og en ufattelig besettelse med to hemningsløst lite interessante kvinnemennesker ved navn Jordan og Kylie. La oss starte med førstnevnte. VG har nemlig formidlet omtrent fire spaltemeter med ”nyheter” om dette erkeengelske riksludderet det siste året. Hvorfor? Trenger vi å høre om henne? Er nordmenn virkelig opptatt av å følge dette tarvelige kvinnemenneskets ufattelig tragiske liv? Faktum er at hadde det ikke vært for en enkelt journalists besettelse av henne, hadde ikke en kjeft her på berget hørt om dama! Hun har aldri spilt i noen TV-serie. Hun kan ikke engang stave Norway. Hun har ikke engang vært på en liten Hennes & Mauritz reklame. Hennes eneste krav på berømmelse er at hun har feid over halve England, vist puppene på side 3 i engelske søppelaviser, og fått en stakkars liten sønn som så tragisk tydelig bærer preg av at mamma ikke akkurat satt på første rad i klassen. Det er tydelig at noen i VG føler at hvis man bøtter sjampis, stapper halve Peru opp i nesa og legger inn ny silikon mens man er gravid, er dette fryktelig interessant for oss her i brøytekanten, og fortjener førstesiden i landets største avis annenhver dag.

Og så var det Kylie….

Jeg har tidligere påpekt at jeg er papirofil, det vil si at jeg ikke klarer å kaste ett eneste blad eller trykksak hvor mye jeg enn prøver. Derfor er det med en viss glede at jeg kan konstantere at Kylie Minouge har oppfunnet formelen for evig liv. I følge mine gulnede blekker som Okej, Bravo og Sounds fra den gang menn var menn og 5 kroner fortsatt var penger, ”mistet” nemlig Miss Minouge noen år før sitt comeback på midten av 90 – tallet. ”Hvordan kan dette skje?” spør dere i åndeløs spenning. Vel, i følge gulnede pop – blekker fra 1987 var frøken Minouge 22 år gammel da hun pep ”The Loco Motion” ut over verden samme år. Jeg er ikke kjappest i hoderegning, men selv jeg kan skjønne at det må være noe revolusjonerende involvert når ræima nå er 34 år gammel. Dette har tydelig gått en enkelt skribent i VG hus forbi. Her får vi høre at dette reddsomme vesenet har ”blitt kåret til” verdens lekreste kropp, verdens beste stemme, verdens mest sexy kvinne, og andre ”kåringer” som avisene ser ut til å ta ut av løse luften. For meg ser Miss Minouge ut som noe jeg kan skremme små barn med. Trynet hennes ser ut som en brukt kondom strukket over kraniet til en puddel og sminket av en schizofren klovn, og kroppen hennes… La oss si det slik at når hun står på alle fire får jeg ikke lyst til annet enn å parkere sykkelen.
Likevel er VG moderate i forhold til Dagbladet. Jeg nevner bare ett navn, to ord som symboliserer ALT Dagbladet har blitt redusert til de siste 3 årene: Even Teimansen.

”Hei Even! Jøss, lenge siden. Hva driver du med for tiden?”
”Jeg er ståpikk–journalist i Dagbla’.”
Yep folks, her har vi mannen som er blitt Dagbladets mest leste skribent den siste tiden. Med sine ”informative” artikler om sex og samliv har han redusert avisen fra å være en liberal, samfunnskritisk og relativt informativ trykksak til å bli nærmeste konkurrent til Se & Hør og Cupido. Får din samboer/ektefelle/kjæreste mer enn 3 tekstmeldinger i døgnet? Da kan unge lovende herr Teimansen fortelle deg at professor Swskronsky Hinternemen ved Cornhole River University i Armpit – Indiana har forsket seg fram til at denne personen GARANTERT er utro. Hvordan oppdager du dette? Teimansen presenterer oppskriften, forsket fram av en like stor ”ekspert” ved en like kjent akademisk smeltedigel. Hvordan skjuler du utroskap? Even gir deg oppskriften uken etter. Denne åpenbart velmenende journalistiske varianten av Moder Theresa klarte på 3 dager å prestere artikler som het henholdsvis ”ET SIDESPRANG FORLENGER SAMLIVET” og ”UTROSKAP GRUNNEN TIL 90 PROSENT AV SAMLIVSBRUDD.” Begge påstander ”forsket” fram av profesjonelle åndsatleter ved universiteter med like stor akademisk innflytelse som Hakkespett–boken.

La oss ikke glemme kritikerne, i det øyeblikk vi forlater tabloiden og beveger oss over på de to ”seriøse” medlemmene av firerbanden jeg stapper i trynet hver dag. Før vi går til Aftenposten og Dagsavisen, må man jo undre seg over kulturjournalistikken i VG og Dagbladet. For en uke siden ble det påpekt i et langt mer gjennomtenkt organ at den eneste forskjellen mellom en Christina Aguilera video og en pornofilm, er at en pornofilm har bedre musikk. INGEN tør å innrømme at de liker denne vanvittige parodien på en 80 talls heavy metal groupie og en sliten crack-hore fra den Mexicanske delen av Los Angeles. Hva gjør hun, klint ut over rutene på tabloidenes web sider hver eneste dag? Mystisk.
Da er det virkelig viktig at de samme avisene har oppegående synsere som Liv Jørgensen i sine rekker. Ohhhyeahhh! Det er med stor entusiasme jeg leser sjefsfilmkritiker Jørgensens oppsummering av hva som var de beste filmene i år 2002. Her er det duket for en hel kongress av ”filmkunst” med sterkt trykk på ”kunst” som kan få en gjennomsnittlig rødvinsdranker på statsstøtte til å skjelve i fotformskoene.
”I en polsk/argentinsk samproduksjon får vi et gripende innblikk i livet til Liyanta. En 9 år gammel handikappet jente fra Bolivia som lever av å samle patronhylser, og drømmer om ett liv som isdanser. Plutselig får nabojenta skøyter, og det begynner å regne…”
Jørgensen henger i stroppen og tror hun gir et bidrag til allmuen, selv om hennes tid egentlig var over lenge før den begynte. Hun skulle vært i Dagsavisen!

Yup, det finnes fortsatt to riksdekkende aviser som regner seg som over bermen når det gjelder formidling av veldig viktig informasjon til den delen av oss som ikke får vår daglige dose via VG og Dagbla’. Undertegnede hadde i sin tid det privilegiet å få tuppen fra daværende Arbeiderbladet som frilans skribent, fordi mine kommentarer var for ”krasse og ubehøvlete” for de radikale kreftene som hadde dette som bibel. I dag heter det Dagsavisen, og er i ferd med å krabbe opp sin egen bakside i like stor grad som det var før det skiftet navn. Leser du Dagsavisen er du garantert å slippe unna Jordan, Kylie, Menys kjøttpest og råd om sex og samliv. I stedet får du gamle bitre Blitzere med flass på dressjakka og måne over hestehalen, som har klokketro på at Kommunismen skal overvinne menneskenaturen og at alt blir så meget bedre bare de rike kunne dø. Gjerne med væpna rrrevvlusjon. På kvinnesiden yrer det av militante plengnagere som ruller sine egne tamponger og er en uuttømmelig kilde til artikler om snille kvinner og slemme menn. På erotikkfronten dreier Dagsavisen seg stort sett om forskjellsbehandling av kvinner med bart i strippebransjen og tester av dildoer med innlagt snøkjetting og barskap.

Aftenposten på sin side er fortsatt en ener når det gjelder formidling av informative nyheter som man faktisk har behov for. Dessverre ansatte de sin siste journalist da Albert Nordengen fortsatt var ordfører, og det bærer kilosblekka preg av. Jeg får mer utbytte av å tilbringe 12 timer med hodet i en pose 14 dager gammelt rekeskall mens Las Ketchup står på ”repeat” med fullt volum på stereo’n, enn å lese en anmeldelse av Per Haddal. Hans verden stanset i 1985, og alt ”nymotens” ræl er åpenbart en kilde til dyp bekymring og overforbruk av Samarin. Ingen film er bedre enn Citizen Kane, ingen popmusikk bedre enn Bob Dylan. Kulturelt sett er redaksjonen i denne erverdige publikasjonen lokalisert i kongelosjen på Nationatheateret.

Når vi nå har gått inn i ett nytt år, er det ingen revolusjonerende forandringer å spore i media. Jørgensen, Lønning og Hellskog kommer til å fortsette å presentere ting alle ergrer seg over, men ingen tar tak i. Kylie kommer til å være 34 og ”kåret til verdens mest sexy” også i 2003. Liv Jørgensen kommer fortsatt til å gi terningkast 6 til filmer om kjederøkende spanske alenemødres problemer med å strikke med leddgikt. Kjell Inge og Celina kommer fortsatt til å kose seg på trass av VG’s intense påstander om at ”NÅ ER DET SLUTT” annenhver uke. I Dagsavisen kommer fortsatt rike menn til å være slemminger, og alle kvinner snille, bortsett fra de som bruker sminke.

Adriansens nyttårsforsetter etter mediaåret 2002 er som følger:

Jeg skal bli rusbrus–alkoholiker. Jeg føler meg sterkt provosert over at det i følge avisene bare er 17 år gamle skoleskulkere som får lov til dette. Det får være grenser på forskjellsbehandling! Vi gamle drankerne skal liksom være nødt til å sitte der med pilsen vår, vi da?

Jeg skal bli steinrik på å selge kvistlakk med konjakk-essens som ekte vare på kaia i Moss. 2002 var året da Moss ble satt på Norgeskartet for alvor, og alle vet nå at Mossinger ser på det som helt normalt for voksne mennesker å drikke 3 liter sprit i uka, uten å se på etiketten. Du kan gi dem en hvit plastkanne merket med dødningshode og med varedeklarasjon skrevet på hebraisk, og de kjører det i seg sammen med middagen på Tirsdagskvelden.

Jeg skal samle 50 sider med stiloppgaver fra ungdomsskolen, gi dem ut i bokform, og gifte meg med Prinsesse Madde av Sverige. Det betyr mindre at jeg kommer til å tilbringe resten av mitt liv som heltids koffertbærer og linselus, eller at jeg ikke får lov til å kjenne de gamle kompisene mine lenger. Jeg ofrer ALT for å få lov til å hjelpe Madde med glidelåsen.

Jeg skal åpne matbutikk i operasjonssal B på Rikshospitalet. Det er det eneste stedet her på skjæret som er sterilt nok til at nordmenn kan handle mat der. Der skal jeg selge nybarbert levende kveg foret på penicillin og vasket i Plumbo, slik at kjøttet skal være ferskt nok for folkets kresne mager.

Mine arbeidsoppgaver er da satt. Med dette ønsker jeg alle ett godt nytt år, og regner med å forsøple postkassene deres et par ganger til før det er omme. Til mange av mine forhenværende kollegaer og venner, som i dag skal feire innflytting i nye lokaler, må jeg bare si at jeg ønsker dere en drøm av en fest, og løfter et beger for dere i kveld.

Skål!

Adriansen