Nok en samling betraktninger fra min venn Adriansen! Dette kvalifiserer snart til egen seksjon på eskild.net!
Enjoy!


Når menn samler

Her følger noen betraktninger om et fenomen som har opptatt meg den siste tiden. Samlemani. Hvorfor? Vel, det har seg slik at jeg den siste uken har tilbrakt mine dager på Kaldbakken. Ikke få sjokk, det er ikke frivillig. Å dra til Kaldbakken er like lystbetont for meg som å drikke batterisyre etter å ha fått trukket visdomstennene uten bedøvelse. ALT er feil med det hølet. Det topper statistikkene med hensyn til gla’ vold i hjemmet, kreft, vinningskriminalitet, rusmisbruk og har den laveste gjennomsnittlige levealderen i Groruddalen, hvor folk generelt legger seg i pennalet 10 år før alle andre. Stygt? You bet. Kaldbakken ser ut som et godt brukt damebind i et overfylt askebeger. DET er på en solskinnsdag med to timer igjen til sommerferien. Slike dager er praktisk talt ukjente på Kaldbakken, hvor navnet er synonymt med klimaet. Mens folk bader og svetter i resten av byen, amputeres fingre med frostskader i horisontal sludd på Kaldbakken. Det ble dumpet kjemisk avfall på stedet på 50 og deler av 60 tallet, noe som jo forklarer mye.

Så hva tvinger meg til å gi meg 1 time med Oslo Sporveier i vold for å forflytte kroppen opp til dette gudsforlatte møkkastedet? Vel, til vår store sorg ligger familiebedriften her oppe, og her har jeg vært for å hjelpe til den siste uken, og lagt grunnlaget for denne betraktningen. 25 år med å tjene sitt daglige brød på denne blodbyllen av en plass har nemlig redusert min far og bror og deres ansatte til løsemiddelskadde hillbillies som samler på skrot. Yepp, trist men sant.

Litt om samling. Alle samler. Det er en menneskelig svakhet, dette med akkumulering av gjenstander. Det gjør at kommunisme og sosialisme er dødfødt for andre enn de som er for dumme til å akkumulere og gjerne vil ha det andre som er flinkere har, og det gjør at verden går rundt. Når vi er små, samler vi på mye rart. Gutter har her en tendens til å være kreative og samle på ting som faktisk blir verdt noe senere i livet, mens jenter gjør det ikke. Mens gutter samler på frimerker, samler jenter på glansbilder. Dette snur senere i livet, som så mye annet. Likevel vil noen ting forbli de samme. Mens gutten samler på en gråstein med en kul forstenet bille, synes jenter det er YECH og plukker med seg et pent blankt stykke kvarts eller kråkesølv.

Senere forandrer ting seg. I voksen alder har jenter en tendens til å samle på ting som raskt kan omsettes til penger: Smykker, ektemenn, pelser, kunst og møbler. Menn er dumme nok til å satse på svinedyre ting som mister sin verdi etter kort tid: Biler, elskerinner, verktøy, sportsutstyr og stereoanlegg. De gutta som fortsatt samler på noe av verdi, som mynter eller frimerker, har stort sett verken biler, elskerinner, sportsutstyr…etc, etc…. Noen mekanismer er blitt oss til dels som er ganske absurde: En kvinne kan ikke se verdien i et frimerke. Åh, hun kan lese hva papirstykket går for på auksjon, men tallet registreres ikke. Dette er papirlapp-komplekset, som gjør kvinner i stand til å kvitte seg med flere papirlapper med tall og bilde av døde kjendiser i løpet av en eneste handletur enn noen mann kan klare. Likeså med mynter. En kvinnes første impuls når hun ser en irrete 1000 år gammel mynt er å ta fram en dott stålull og pusse dritten ut av den til den skinner blankt. DA er den verdt noe. Menn er ikke noe bedre. Finn en mann som kan se verdien i porselensdukker, broderier eller gamle vaser, og jeg skal vise deg en homse. Den gråtende klovnen i porselen på salongbordet kan være verdt en halv million spenn, det driter vi i, for den står i veien for sport’n på tv.

Poenget er at alle menn samler, og vi samler gjerne på ting som tilsynelatende ikke har den minste verdi i øynene på det motsatte kjønn. Min spesielle samlegreie er papir. Bøker, tegneserier og blader i tusenvis fyller min verden. Det slutter dessverre ikke der. Jeg er ikke i stand til å kvitte meg med en eneste bit det står noe på. Jeg har kassevis med utklipp og bilder fra all verdens trykksaker. Tegninger, råtne kopier, a4 ark som det er tegnet en liten droddel oppe i det ene hjørnet på, ligger i bunker og ruller. Filmplakater jeg aldri kommer til å henge opp er rullet sammen med komplett uaktuelle verdenskart fra 1975 og menyer fra restauranter som gikk konk i 1988. Dette er min greie, og for en utenforstående er det helt sprøtt. For en kvinne betyr det ikke en dritt at tegneseriesamlingen min kommer til å sikre meg en god pensjon, eller at jeg har bøker verdt sin vekt i gull. Det er papir, det står i veien, og det samler støv!

Likevel er jeg ganske normal i forhold til de løsemiddelskadde hillbilliene i familiefirmaet på Kaldbakken. De samler på dritt! Møkk! Skrap! Merde! Shit! Scheisse! Stranj! Drøye 30 prosent av den omfangsrike lagerplassen der borte er fylt opp med gjenstander som jeg med min beste vilje ikke kan kalle annet enn ubrukelig søppel. Bomberommet er stappfullt av 3-bente sofaer og stoler i stilren 60-talls spygrønt av typen folkehøgskule eller venteværelse. Veggen til et dusjkabinett står klint opp i hjørnet mellom en utgammel ergometersykkel og en punktert DBS Golden Star damesykkel som aldri kommer til å rulle igjen. Gamle kurver og plastkasser med hull i. Obskure mekaniske deler som ikke doktor Frankenstein hadde skjønt hva er. Kontorstoler fra 70-tallet uten stopp står oppå nedslitte bildekk og kassevis med gamle permer fulle av gulnet papir. Møllspiste pelser av død sau skjuler knust glass og hjulkapsler i sprukken plast. Esker står fulle av utbrente lyspærer som ingen har kastet, og samlingen med ubrukelige neonrør er av en annen verden. Alt er dekket av et centimeter tykt lag av grått støv. Som om dette ikke er ille nok, fortsetter helvete ute på selve lageret. Ett ord: Papp. Min bror og lagersjefen har utviklet en embalasje-fetish, som gjør at de sparer hver eneste lille bit med kartong, samme hvor møkkete, fillete og ubrukelig den er, i tilfelle de skulle kunne pakke noe inn i den! Det flyter papp absolutt hvor du enn går, også dekket av støv.

Likevel er det alt skrapet som er verst. Reolene er fulle av knuste plaststoler fra A-møbler og punkterte flytemadrasser som noen tror de en gang skal reparere. På verkstedet bugner det av maskineri og verktøy som ikke har fungert siden tyske soldater tok svømmeknappen i Drøbaksundet. En hel hylle er dedikert til malingspann med 1 centimeter steinhard maling i bunn, som noen tror er riktige fargen til en vegg som ble revet ned i 1985. Metervis med klissete plastkanner fulle av ondt utseende væsker som ikke engang giftlaboratoriet på Rikshospitalet hadde klart å identifisere står side om side med halvfulle sementsekker og hageredskap uten skaft. I et hjørne fant vi 200 kilo avkapp av asbestplater! Yummy! Hvor lenge svineriet har stått der er det ingen som vet, men noen har en eller annen gang trodd de skulle få bruk for det. Hva betyr vel 200 kilo asbest i et område hvor det ligger 2000 TONN med kjemikalier begravd i jordsmonnet? Her ligger for øvrig TINE Meierier rett over veien. Kult!

Min bror og far har nå begynt å transportere skrap mellom sine respektive hjem og bedriften. Deres kjære eiendeler må jo luftes, må en forstå! En måned i kjellerstuen eller utenfor husveggen, til kona blir sånn passe vill i blikket, så transporteres akslingen til den gamle snøfreseren, den halve gressklipperen og de kortsluttede lampettene ut på lageret, og blir erstattet med 100 kvadratmeter hullete presenning, et par krykker av forskjellig lengde og en defekt sementblander. Sleng på et par utbrente dataskjermer og en 386 pc med virus og 2000-krasj, og innemiljøet blir komplett.

Jeg er hellig overbevist om at innen et halvt år kommer min bror til å kjøre sin utgamle dødsfelle av en varebil, som han fortsatt kjører selv om han har en kliss ny en stående utenfor døren, ned i hagen, og la den stå der på bukker til den har rustet ned i jordsmonnet, sammen med hagemøblene som pleide å være innemøbler, høvelbenken og et par gamle kjøleskap. Så sitter han og min far der i solnedgangen med hver sin øl, mens banjomusikken uler fra stereoen hvor bare en høyttaler fungerer, og prater om hvor de skal putte de 200 inntørkete juletrærne de reddet fra en fylling, og som de en gang skal sage opp til ved, etter at de har reparert båndsagen de reddet fra en container med delene de fant i en kasse på en nedrivningstomt i 1991, og som de tror står bak den fantastiske gamle svart/hvit tv’n fattærn reddet fra dødsboet til gamle tante Esther, men som ikke funker fordi rørene må bestilles fra Litauen og sikringene ikke lages lenger.

Velholdt samling med Sølvpilen selges…..