"Av MARK S. BERGER, ULF ANDRE ANDERSEN, NICOLAI HEYERDAHL, FRODE HANSEN, SNORRE BRYNE, TORGEIR LORENTSEN, ASLE HANSEN, ESPEN HARPESTAD MIKALSE; LEIV GUNNAR LIE, REIDAR MIDE SOLBERG og JOHN T. PEDERSEN"

Dette er ikke et 7 divisjons fotball-lag, eller noe i den duren. Det er hvor mange Dagbla’ –journalister det skulle til å skru sammen en kvartsides artikkel om hvor mange unge rike arvinger vi har her på berget. Folkens, det er SOMMER og tid for misunnelsesjournalistikk.

Tolv navn klarte denne gjengen med mentale storheter å skru sammen i artikkelen sin. En hver. Med dette innledet de egentlig sommersesongen i norske tabloidaviser. Uken etter var vi gjennom både Rimi-Hagen’s pengegave til sin datter, og sønnen til Røkke som koste seg på pappa’s båt med jenter i bikini. Wooohhhooooooo! Før i tiden var det enklere. Da var det Grethe Kausland toppløs på Playa’n og den årlige krangelen mellom Wenche Myhre og Ole Paus som utgjorde sommerlektyren. Nå for tiden er det side opp og side ned om hvem som tjener hva, bare for at de som ikke tjener like mye skal ha noe å ergre seg over mens de skal kose seg pils på plastflaske og Leiv Vidars med Thousand Island på Iglekroken Camping. I regnvær. Like sikkert som døden og selvangivelsen kommer kulden og regnet når fellesferien begynner. Jeg satt tre dager etter St. Hans og frøs så jeg hakket tenner på en veranda på Tjøme. Det var den natten lensmannsbetjentene i Røyken hadde snøballkrig på parkeringsplassen. I slutten av Juni.

Problemet ligger i to ting: Etter skattereformen kommer både feriepengene og resultatet av fjorårets skatt på omtrent samme tid, derfor er folk blitt sykelig opptatt av hva andre har og får. Hvert eneste år må jeg sitte og høre på de samme kompisene og venninnene klage over baksmell. Felles for dem alle er at de ikke akkurat hører til det øvre lønnsnivået. Det gjør ikke jeg heller, derfor har jeg kommet til en løsning: I stedet for å stemme på et bånnkorrupt parti som later som de er venner med ”folket” og ”arbeiderne”, og bare tar fra alle og gir til byråkratiet, bør man få noen økonomiske rådgivere av typen Trygve Hegnar til å starte Rådgiving For Økonomisk Inkompetente! Her er det mye som må gjøres. Utdrag av grunnprinsippene:

  1. Du er ikke rikere om 4 måneder enn det du er nå. Betalingsutsettelse er dumt.
  2. Folkene på Kjøpekort er ikke dine venner. 32 prosent rente er ikke gode betingelser. Dette gjelder også de hyggelige brevene i postkassen med overskriften ”Lån opp til 200 000 uten sikkerhet!” Det er ikke Moder Theresa som driver disse firmaene.
  3. Det er heller ikke lurt å kjøpe sydentur til Costa Del Chlamydia på avbetaling fra Saga Solreiser. Du er fortsatt ikke rikere om 4 måneder. Hvis du først skal kjøpe en sydentur som kommer til å koste deg 10 lapper mer enn normalt, kan det være en ide å ikke dra til en betongblokk i en gloheit sandkasse, selv om du føler deg hjemme der.
  4. Hvis du setter opp tabelltrekket ditt ett hakk, trenger du ikke å sippe neste år over at feriepengene dine gikk med til baksmell.
  5. Tre unger før fylte 25 år er ikke en god investering hvis du satser på en karriere innen renhold eller kassabetjening. Nei, du vinner ikke i Lotto! Trav er dumt, og bingomaskinene på supær’n er laget for å TJENE ikke tape penger.

Dette blir selvfølgelig ikke enkelt! Det er lettere å få muslimske nordafrikanere til å bruke kondomer enn å få folk til å slutte å gå berserk på Ikea når de får muligheten til å betale senere. Det artige er at det er de samme menneskene som går igjen hver gang! De kan leve på Grandis og suppeposer, men ny bil skal de faenmeg ha. Og sydentur i påsken. Og hjørnesoffa i vinrødt skinn. Og Widescreen TV med Surround. Og baksmell. Hurrah!

Når økonomiske problemer har fått en stakkar til å utvikle nok neuroser og magesyre til å fjerne tagging fra samtlige t-banevogner i Oslo, er det på tide med fellesferie. Som sakt starter denne med misunnelsesjournalistikk og regnvær, noe som ikke forhindrer de trauste vikingene i å lempe avkommet i baksetet og sette kursen mot ”Det Blide Sørlandet.” Der har jeg nylig vært, og det var en noe underlig affære. Jeg kombinerte nemlig en tur på Quart Festivalen med en aldeles fortryllende runde i havgapet utenfor Norge’s sydligste punkt.

Når man legger ut på biltur til Sørlandet nå til dags, er det noen detaljer man må få med seg. For det første er Drammen like jævlig selv uten Lier-bommen. Drammen liker det. Drammen bystyre vil ikke legge til side penger til en tunnel under fjorden, neida, de vil legge ett felt til på den nydelige broen som i dag bærer E18. Ett gigantisk gjerde i stilrent skitten betong og rustne armeringsjern er akkurat hva beboerne trenger for å skjule blå himmel, og utsikten til den smellvakre containerhavnen og siloene i ditto byggningsmateriale. Det står ALLTID kø gjennom Drammen. De liker sikkert det også.

Det er når du endelig har kommet ut på den andre siden av denne luftsykeposen av et tettsted at festen virkelig begynner. Du forlater Norge’s dårligst opplyste og ventilerte tunnel, og foran deg brer det seg ut et fantastisk panorama av en motorvei, med fire spor og så flatt som brystet til Ally McBeal. Midt imot deg lyser et utrolig skilt: 100!!!!! Ett hundre kilometer i timen i Vestfold! Jeg holdt på å kjøre av veien, før jeg med et bredt smil la kakespaden flatt og cruiset mot sør med soltaket oppe og rock’n’roll på smertegrensen. Bakgrunnen for denne ufattelige veien er et lite eventyr. Først kranglet kommunene om hvem som skulle betale hva. Da de endelig ble enige, kom Kjell Opseth, den om mulig største landssvikeren siden Quisling, inn i bildet for å stoppe utbyggingen. Hans begrunnelse var at midlene kunne brukes til noe mye mer fornuftig, som å bygge en milliardtunnel gjennom et fjell til 10 fiskere i Ytre Innavlsvik. Han var også i mot det av prinsipielle grunner, «av di noken Oslo-folk skal på ferietur til Sørlandet», ikke var god nok grunn til å bygge ut den mest livsfarlige veistrekningen i landet.

Kødden ble overprøvd av kommunestyrene, og regjeringen hans forsvant tilbake i skammekroken. Etter det har fyren klokelig holdt kjeft, muligens av frykt for å bli stilt for riksrett etter at Gardemoen-saken og andre festlige forhold har kommet opp av kloakken og ut i lyset.

Når man så ligger der og suser av gårde, får man plutselig følelsen av at det kanskje er håp for Norge likevel. At vi kan bli en del av verden, bare at vi bruker litt lengre tid enn dem. Det kan selvfølgelig ikke vare….

Ved Re Kommune er det tilbake til gamle takter. De ville ikke være med på utbyggingen, og herfra må man belage seg på sinkefart og alle de gamle greiene man er vant til. Det er nemlig noen ting som aldri forandrer seg på veien til Sørlandet. Hvis du er Sørlending MÅ du ha nyrestaurert Japansk bil fra 80-tallet, i uoriginal farge med minst 5 lag Turtle Wax, som du stolt kjører midt på den gule linja, 5 kilometer i timen under fartsgrensen. Alternativet er Volvo 244 fra 70-tallet som ser ut som den nettopp har kjørt ut fra fabrikken.

For å komme til Sørlandet må man gjennom 5(!) bommer, a 20 kroner hver, og jeg kan ikke fatte hva jeg betaler for! Jeg ligger fortsatt og dilter på en ett-og-enhalv-spors drittvei med et asfaltdekke fra helvete. Foran ligger selvfølgelig en Renault 5 med syv vodkafulle Polske jorbærpellere, en campingvogn fra Belgia med lite luft i dekkene, og den obligatoriske kassebilen fra Hennig Olsen Is…

ALLE kjenner denne bilen. Den hjemsøker enhver vei i Norge. En bedriten, dieselslukende 5 tonns lastekasse med ødelagte fjærer, akkurat for bred til å se rundt for å sjekke motgående trafikk. Treffer man dette monsteret på en passe oversiktlig flerfelts vei, utfører den vanvittige manøvere, forbikjøringer og rabiate kast som gjør deg sikker på at den vil velte hvert sekund, og skaper trafikksituasjoner tatt rett ut av en Stephen King novelle. På smale sørlandsveier ligger den 10 kilometer under fartsgrensen, midt i veien. Når man endelig har jobbet seg forbi jordbærpellerne og en 3-tonns Belgisk campingvogn trukket av en bil med motor på størrelse med en scooter, blir man liggende og dilte bak denne forbrenningsmotoren fra helvete.

Jeg vet ikke om det var dieselgassen som gjorde meg surrete i hodet, men mens jeg lå der og stirret på den svære hvite hekken som duvet på dårlige fjærer, begynte jeg plutselig å tenke på ræva til en eks av meg. Det ville være en god del poetisk rettferdighet og sannhet hvis hun våknet en morgen med logoen til Henning Olsen tatovert tvers over det bikinihvite akterspeilet. Ikke det at det luktet diesel, men… YIKES! Kun en mulighet for forbikjøring, markert av frenetisk tuting fra Belgieren bak, fikk revet meg ut av funderingene. I det jeg fliser opp på siden av Herr Hennigs dødsmaskin, presterer den buskapskjendende bedehusgnomen bak rattet å hytte til meg med knyttneven! Sjelden har jeg med større nytelse fjernet høyre hånd fra rattet og presentert det eneste signalet på tegnspråket som absolutt alle forstår.

Det observeres at GoBiten Gategrill, med avdeling på begge sider av riksveien, har fått ny eier og turistvennlig design i rødt, hvitt og… erm.. lilla. Ikke at det har hjulpet. Burgerne deres smaker fortsatt bildekk-mosa grevling stekt i sleggefett. Er det en ting som er like sikkert som døden og skatten, så er det at sør for Tønsberg kan ikke folk lage mat. Dette reflekteres av utvalget i grønsakdiskene. På den største Kiwi butikken i Kristiansand besto denne av en liten grønn plastkasse hvor det lå en bunt gulrøtter, en purrestang med skabb og et hode kinakål som så ut som det hadde gått hit fra hjemlandet på egne bein.

Videre kan man konstantere at våre ”folkevalgte” fortsatt benytter ferien til å gjøre upopulære ting fordi ingen er på plass og kan klage. Som for eksempel å dele ut kulturpenger i hytt og gevær. Man vet med en viss lettelse at man fortsatt er i Norge, når Mari Boine atter en gang skal motta et par mill av skattepengene våre for å selge 500 plater til venner og nærmeste familie. For folk flest låter hennes ”etniske rock” stort sett som en blanding av en dritings statist fra Danser Med Ulver og en døende gnu i bånn av en heissjakt.

Det er derfor med et lite smil at man observerer at Mari Boine ikke selger en dritt i sitt hjemlige Finnmark. Nix! Zip! Nãda, Nyet etc. Den mest solgte artisten der oppe er, i likhet med resten av landet, en som aldri har mottatt kulturstønad. En som er boikottet av NRK P3 i full offentlighet, og som de store platebutikk-kjedene nekter å ta inn, og dermed ikke synes på hitlistene. Hvem? ”Køntri-rosen” Heidi Hauge. Med snart en million solgte cd’er og kassetter av grensesprengende ræva trailer-køntri, er hun det feminine svar på Sputnik. Og la meg gjøre meg selv klinkende klar her: Hvis jeg skulle bestemme selv hvor mine kulturskattepenger skulle gå, hadde ikke valget mellom Hauge og Boine vært vanskelig. Det står atskillig mer respekt av å turnere kjøpesentre og veikroer 360 dager i året, og selge en million selvfinansierte skiver uten hjelp fra media, enn å sitte på den etniske ræva si i en leilighet i Paris og fylle ut søknader om statlig kulturstønad. Særlig når man samtidig ”raser mot kultursnobberiet” fra de rødvins-intellektuelle på Kunstnernes Hus i Oslo som faktisk bidrar til å glorifisere en selv. Heidi Hauge kommer aldri til å ha leilighet i Paris.

Mens vi er inne på heilnorsk kumøkk-musikk, må jeg med sorg konstantere at Per Jan, mannen til Cowboy Laila, har dratt til den evige prærien. INGEN kunne sile rødsprit gjennom loff som’n Per Jan. Ingen mannsling i kongeriket kunne fremstå mer utstoppet i Se & Hør enn denne filtnissen av en avdanket hjemmebrenner. Skål, Per Jan, gamle bardun. Vi som kjenner skadevirkningene av tresprit, skjønner hvorfor du drakk. Man må jo være blind for å… Nok om det. I mitt lille petit om tilstanden i norsk kulturliv, er det uunngåelig å ikke nevne en annen karakter som ikke akkurat oppfant den dype tallerkenen: Jannicke.

Det er på tide med atter ett forsøk på comeback for det mest misforståtte geniet her på skjæret. ”Jeg er inne i min Madonna fase, hvor jeg vil utrykke min kvinnelige seksualitet. Jeg har lyst til å gi ut bok, slik som hun gjorde.” BINGO! Hvorfor har jeg ikke trukket denne parallellen før? Madonna... Jannicke… Jannicke… Madonna… Det er jo innlysende! Man kan i fleng nevne fellestrekk som at begge har vært i New York, og at begge innehar stemmeprakt som en defekt sykkelpumpe. Superstjernen fra Queens og kassadamen fra Ytre Enfold er jo som søstere! At Jannicke har spilt inn sin selvfølgelige sommerhit i samme studio som Anastacia en gang vandret inn i, tretti sekunder etter puppene sine, gjør jo suksessen soleklar. Jeg hørte det ferdige produktet, og kan ikke forstå at 5 minutter med tysk porno-stønning på toppen av noe som låter som rytmemaskinen på et Yamaha stue-orgel fra tidlig 80-tallet ikke umiddelbart skyter Jannicke opp i blant megastjernene. Det er jo oppe blant stjernene alle marsboer-vennene hennes bor! Og så kom videoen! Jaddah…. Kvalm nå.

Ellers har cowboyene på den andre siden av drinken gjort det klinkende klart at de kommer til å bombe dritten ut av Irak igjen, enten FN og NATO sier ja eller ikke. De får vel som vanlig støtte av Tony ”Asskisser” Blair, og vår egen hellige kriger Kjell Mangle. Når spake røster påpeker at dette er imot alt FN står for, svarer frihetens hjemland med å vedta at Amerikanske tropper aldri skal delta i aksjoner som sorterer under Menneskerettighetsdomstolen i Haag. Altså, de er hevet over denne. Artig, særlig når man ser hva de gjorde for å få den nåværende tiltalte dit han er i dag. Det morsomste er selvfølgelige at den evige optimisten Onkel Saddam svarer med å yppe bråk som faen, og hevde at han skal grisejule enhver Yankee-jævel som setter sine ben i sandkassen hans. Apropos sandkasser: Er det virkelig noe poeng i å dekke konflikten i Midtøsten i media lenger? Er det bare meg, eller kunne Dagsrevyen vært både kortere og mer informativ hvis vi slapp å gjespe oss gjennom 10 minutter med skrikende kjærringer i skaut, fascistiske jøder med maskingevær og analfabete steinkastende drittunger hver eneste kveld? Har dette nyhetsverdi? Har disse kameljockeyene og deres steinalderreligioner et fnugg av sympati igjen der ute? En ung kvinne i Nigeria skal steines til døde fordi hun hadde sex og fikk barn. Det er så forjævlig at jeg får stikkflammer ut av ørene, men ett sted inne i meg er det noe sympati og medfølelse som ikke er der lenger. 34 år med dette tøvet er i ferd med å gjøre meg følelseskald.

Ellers skremte media livet av oss i akkurat 1 time da de dekket at en komet skulle treffe jorden i 2019, og ta livet av oss alle. Kanskje på tide? I alle fall var det ett premieeksempel på agurkjournalistikk, blank løgn som ble dementert etter 1 time, og hvis man i dag prøver å finne spor av nyheten i tabloidavisene på nettet, finner man ikke engang en fotnote.

Og så MÅ jeg bare ha med de 20 entusiastiske sosialistene på Arbeiderparticamp i Sverige som ble truffet av lynet mens de satt inne i et telt i regnvær og holdt hverandre i hendene mens de sang Internationalen. Folkens, er det bare meg eller høres denne sommerleiren ut som SKIKKELIG moro? Og er det noen der oppe/ute som også har sett seg lei på tullinger som ikke har skjønt at Marx dreit på draget? Nuvel.

Så med fare for å låte som en stiloppgave fra ungdomsskolen, hva betyr sommeren for deg? For meg har den vært sjøsprøyt i fjeset på båtdekket. Makrell som slåss som faen på stram line i grønt vann. Ørret som står stille i luften en halv meter over en speilblank vannflate, mens sommernatten lyser over skogen. Den betyr å sitte på et svaberg og prate i 8 timer med en totalt fremmed pike, mens blåskjell koker i hvitvin og hvitløk, og selvfanget hummer ligger på grillen. Den betyr virkelighetsflukt på trass av at jeg ikke har hatt ferie. Lange turer som blir korte fordi å komme fram er så til de grader verdt det. Det betyr å være middag for skaubjønn, brennmaneter, lause reimer, mygg, hjortelusfluer, klegg, danseband og søvnløshet. I det du har atter en ”Over Dynen-Opplevelse” er det digg å kunne hale med seg madrassen ut på veranda’n og sovne inn fordi storbyen er på ferie.

Den betyr også usigelig ensomhet, når du oppdager at du er alene blant mange, og den du trenger ikke er der. Når den stillheten som jeg setter så pris på fordi jeg lever slik jeg gjør, plutselig ikke blir til å holde ut.

I det jeg runder av denne ranten, som ble lenger enn jeg trodde, nærmer det seg midnatt, og jeg runder også av mitt år nummer 34 her på denne jordklumpen. Skjønt, mange vil vel mene at bena mine aldri har vært plantet her. Det får nå så være. Har det vært ett godt år? Mnajao… Det kan nok diskuteres. Da jeg var halvveis, hadde jeg det så jævlig at det var blant Top Five på mitt All Time Stink-O-meter. En måned senere var det 10 ganger verre. Men med klokketro på at det som ikke tar livet av deg bare gjør deg sterkere, og at enhver skikkelig feil må gjøres minst 5 ganger før man lærer, kom plutselig solen i sjelen frem bak skyene. Vi er blitt velsignet med familieforøkelse. Jeg har møtt og etablert nye vennskap med tidligere uhørt dybde, og gjenoppdaget noen gamle. Noen har blitt borte, men faen, man kan ikke alltid vinne.

Til dere som har trøkket dere gjennom mine endeløse utblåsninger, og spesielt min venn Eskild som har gjort en egen innsats for å ta vare på dem, kan jeg bare takke for det gamle, og håpe på følge gjennom det nye.

Adriansen