Bakrunn

Etter noe tids vurdering og fundering er jeg nå klar for å dra ut på et lite eventyr i form av en seiltur fra Thailand til Spania vinteren 2005.

Her vil det dukke opp diverse mer eller mindre velfunderte ytringer fra meg og resten av mannskapet. Kanskje slår vi til med et bilde eller to også.



Min lille blogg

Jah! Så var vi omsider i Ghalib i Egypt. "The Place to be" ifølge oppdaterte kilder på internett. Kildene viser seg å være litt forut for sin tid - vi er gjestende båt nummer tre siden de åpnet sin virksomhet som internasjonal gjestehavn. Dette er helt klart stedet å være - i 2008 eller deromkring! Litt bakvendtland er det, men de får det nok til med litt øvelse. Dessuten er det langt fra den verste innsjekkingsprosedyren vi har opplevd hittil. Nattevaktene, hele seks stykker av dem, kom snublende ut på kaia med hver sin VHF idet vi la til kai utenfor vaktstua. Den ene hutret verre enn den andre gjespet. Gjespingen forklarte i alle fall hvorfor ingen hadde svart på anropene våre mens vi var på vei inn. Det var sikkerhetsklarering, edsavleggelse på at vi hadde oppgitt alt elektrisk utstyr ombord, grundig inspeksjon av tollere som viste seg å ikke være tollere fordi de ordentlige tollerne måtte tilkalles fra flyplassen. Og så videre. Vi måtte blant annet gjennom en sikkerhetssjekk “ála flyplass” der Roger måttestrippe nesten helt før de trodde på at han ikke hadde noe farlig på seg. Scanneren sluttet aldri å pipe når han gikk gjennom.

Det viser seg at alt rundt oss, inklusive marina, hoteller, leiligheter, butikker, ja til og med flyplassen, bygges av en riking fra Kuwait! Han eier 10 kvadratkilometer langs kysten her og kan vel regnes som en tung investor.

Turen fra Eritrea har stort sett gått rolig for seg uten de store viderverdighetene, mens Eritrea var en historie for seg selv. Maken til fattigdom har vi fortsatt til gode å se. Og godt er det! Landet, og spesielt havnebyen Massawa, bærer fortsatt kraftig preg av krigen med Etiopia til tross for at det er snart femten år siden de siste trefningene. Befolkningen virker resignert og alt skjer i sakte fart. En plankebit er verd sin vekt i gull, og har du et bølgeblikkflak på taket er du konge!

Oppholdet i Massawa begynte med at vi subbet bunnen på vei inn i havnebassenget! Ingen advarsler eller retningslinjer å følge fra "Port Control", selv om det viste seg at det var en grunne på under halvmeteren over store deler av indre havn! Vi fikk droppet anker og tatt oss en ankerdram før kaptein Hugo dro i land for å sjekke inn, mens mannskapet satt og tok seg et par pils og snakket om alt vi hadde å gjøre. Kapteinen kom altfor snart tilbake og kunne skryte av den smidigste innsjekken hittil! Vi pakket med oss litt dill og dall og dro i land for å gjøre nødvendige innkjøp samt sjekke mail og legge ut bilder. På vei inn til land tok vi en prat med et ektepar om bord på en hjemmelaget katamaran. Hyggelige folk! På vei derifra fikk vi litt problemer. Startsnora på vår kjære Johnson sa takk for seg… Paret fra kat’en kom oss til unnsetning, og lot oss låne sin dingy inntil videre. Det skulle vise seg å være svært så heldig!

Etter en vellykket ilandstigning fant vi frem til den nettcaféen vi var blitt anbefalt. Der var linjene, om mulig, enda verre enn i Oman. Bildene var med andre ord bare å glemme. Det er forresten alltid like gøy å sjekke mail første gang i ny havn. Vi finner en dertil egnet nettcafé og setter oss ned ved hver vår PC. Deretter er det høytlesning av mail fra gamlelandet på kryss og tvers i lokalet, mens lokalbefolkningen lurer på hva i all verden det er som skjer.

Etter en stund ruslet Hugo og Roger avgårde for å finne et vannhull, mens Eskild ble sittende litt til i embeds medfør. Etterhvert gjenforenes alle på uteserveringen på Africa Hotel. Et høl, men de hadde pils! Og fluer!! Pilsen smakte, som det meste annet i Eritrea, sand! Vi bikket nedpå et par stykker, sånn for væskebalansens skyld, og ruslet videre for å finne Supermarkedet! På vei dit klarte Hugo mesterstykket å dra damer ved hjelp av Norsk Leverpostei! (Takk Hanne!!) Supermarkedet viste seg å være et hull i veggen, med dårligere utvalg enn en 7 Eleven-butikk hjemme i Norge. Vi prøvde å finne et bedre, men de var på samme nivå alle sammen. Triste greier. Vi kjøpte litt frukt, som vi måtte kaste dagen etter, noe hermetikk og en del vann før vi sleit oss tilbake til havna. Der kom den innlånte dinghyen til sin rett. Med akkurat passe mye bølger og litt varer ombord kunne det fort endt i katastrofe med Hildrings lille røde.

Vel ombord fikk vi, etter mye om og men, byttet startsnora. Blant annet lo vi så hele havna må ha trodd vi drev med helt andre ting enn vi faktisk holdt på med, men ny startsnor ble det! Etter en dusj og bytte til nesten helt rene klær var vi klare for en bytur! Den ender faktisk blant høydepunktene fra Eritrea. Sammen med turen til hovedstaden Asmara dagen etter. Vi fikk plutselig beskjed om at vi måtte dit for å få tatt ut penger, så da var det bare å kaste seg i en taxi. PC'n hadde vi med oss, men kameraet lå dessverre i båten så det ble dårlig med bilder fra hovedstaden. Vi får eller reise tilbake en gang det passer seg sånn. Asmara kunne faktisk friste til gjentagelse, selv om vi bare var der i noen timer. Kjøreturen fra Massawa til Asmara var drøye elleve mil med trollstiveier! Innimellom dukket det opp landsbyer som klorte seg fast i fjellsidene, og hver eneste en hadde sin egen kirke. Akkurat som i Norge, med andre ord. Taxisjåføren vår, utstyrt med kofte(!) for anledningen, kastet til stadighet penger ut av vinduet. Til munkene, forklarte han. Kofta forklarte han med at Asmara lå på høyfjellet, hvilket den faktisk gjør (ca 2400moh), men temperaturen var fortsatt langt over en varm sommerdag i Norge. I Asmara var Eritreas bakgrunn som italiensk koloni ganske merkbar. Ikke minst var bilparken italienskpreget. Kjøreskolebilene var faktisk gode, gamle Fiat 600!

Tilbake i båten prøvde vi å manne oss opp til en tur på byen, men vi sluknet i tur og orden. Det var nok sikkert like greit.

Søndagen var vi tidlig i gang for å få sjekket ut og kommet oss avgårde. Dagen i forveien hadde vi levert fem tomme dieselkanner til en lokal helt som lovet oss å skaffe diesel. Å skaffe diesel på vanlig vis var nemlig kul umulig. Like vrient som å få tak i kontantkort for å ringe utlandet. Det er bare et år siden de fikk GSM-nett i det hele tatt, og å ringe utlandet er forbudt! Men det var den dieselen: Byen var så godt som tom for drivstoff, og det lille som de hadde måtte man ha rasjoneringskort for å få kjøpt! Vår lokale smågangster fikk i alle fall skaffet oss seksti liter rasjonert diesel, og Hugo og Eskild labbet i vei for å hente de fulle kannene. Stålsatt som de var for en heftig tur fra den strengt bevoktede porten inn til havna ble de lenger og lenger i maska etterhvert som de ble geleidet lenger og lenger inn i slummen før de endelig ble overrakt dieselkannene. Returen var grusom! Massawa er faktisk et av de varmeste stedene på jorda (kilde: CapLex!), og til alt overmål klaget en av tollerne på varmen litt senere samme dag!

I havna traff vi igjen Mannfred fra tunfiskmiddagen i Salalah. Han fortalte, lett sjokkert, at han hadde fått flere spørsmål fra unge jenter om han kunne ta dem med videre i båten sin. (Mannfred er 60 år og godt gift.) Vi kunne fortelle at det samme hadde skjedd oss opptil flere ganger. Grunnen er rett og slett at eritreerne faktisk ikke har lov til å forlate landet. Etter en hyggelig prat med vår venn tyskeren var det på tide å kaste loss og gi seg det beryktede Rødehavet i vold igjen. Som alltid var det godt å komme seg utpå!

De to første dagene hadde vi god vind og raste nordover på en fin slør, men hvor lenge var Adam i paradis? Vinden dreide ubønnhørlig mot nord, og onsdag morgen hadde vi det lille som var av vind rett i nesa. Det ble motring i et par dager, med stadige avbrudd på grunn av svært så upassende motorstans. Det virket som motoren ikke fikk nok drivstoff, til tross for nytt filter og stadige forsøk med forskjellige slanger og nipler på vei fra tanken til motoren.

Mens vi gikk for motor hadde vi verdens sløveste dager. Vi fisket litt, og fikk blant annet en søt liten tunfisk som passet fint som middag for tre. Vi hadde også en Dorrado på kroken, men den klarte å snike seg unna stekepanna. Hele gjengen satt til tider med nesa i hver sin bok, avbrutt av dusjing på dekk, ett og annet måltid og skruing og fundering i forbindelse med det evinnelige motorproblemet. Torsdagskvelden fant endelig Hugo, hvem andre, ut av problemet. Dieselfilteret til hjelpemotoren fungerte også som grovfilter for hovedmotoren! Det var godt å få motoren i orden før vinden satte inn. Og før Suezkanalen, ikke minst!

Den natten blåste det opp, og vi hadde liten kuling rett i nesa til vi var fremme i Ghalib! Underveis ser vi et eksempel på en liten detalj i kartene over Rødehavet. Omtrent hvert eneste rev er merket med selve revet - og et skipsvrak. På mandag kan vi ringe Kartverket og komme med en oppdatering: På et rev rett utenfor kysten av Egypt ligger en megayacht i 100-fotsklassen på tørt land! Et imponerende syn! I innseilingen til Ghalib ser vi faktisk enda en båt liggende på tørt land.

Småslitne, men glade for å være i havn, lar vi oss faktisk sjarmere av alle unnskyldningene for den omstendelige innsjekkingsprosessen. De som jobber i havna gjør alt de kan for å gjøre oss fornøyde, så det kunne absolutt vært verre! Her finnes ikke engang en lokal helt som absolutt skal vise oss byen og veksle dollar og skru oss for penger på alt sammen. Dessuten ligger vi ved kai for første gang siden Galle! Og vi har landstrøm! Og vannet kommer faktisk ombord til oss via en slange! Selvfølgeligheter i Norge, men en fjern drøm på turen vi har bak oss! Det eneste som mangler nå er et "vannhull"...

Søndag eller mandag setter vi kursen mot Suez. Vi regner med et par dager opp dit hvis vinden er med oss. Suez-kanalen tar et par dager til, og så er det klart for Middelhavet. Vi skal ikke gå nærmere inn på værmeldingene her, men det ser ikke så veldig bra ut...


Har du gått glipp av tidligere reisebrev, så finner du dem på http://eskild.net/blog/
Opplasting av bilder er et problem med de linjene vi får tilgang til her nede. Denne gangen har vi imidlertid en utskremt medarbeider på vei til Madrid for å laste opp nye bilder. Du finner dem på http://hildring.traagstad.com når han er ferdig. Han lovet dyrt og hellig å få gjort det i løpet av mandagen.

Takk for mange hyggelige tilbakemeldinger! Vi setter stor pris på dem!


Mvh, Hugo, Roger og Eskild.


Heisann!

Som du kanskje har fått med deg ble vi ikke lenge i Salalah. Vi ble guidet rundt av den lokale agenten, Muhammed, men det var ikke all verden å se. Vi fikk smakt på grillet lammekjøtt, en lokal spesialitet, og fylt diesel og vann. Der stoppet det stort sett. Bortsett fra at vi faktisk fikk oss et par pils på en klubb der "Members Only" lyste mot oss før vi gikk inn døra. Det ble stående som et høydepunkt etter første dag i Oman. Vi var egentlig ganske fornøyde med å ha fått oss litt pils i Oman!

Dagen etter gikk stort sett med til å fylle diesel og vann. De er ikke så fryktelig effektive i turisthavna i Salalah; i motsetning til den kommersielle havna, som har blitt en av verdens mest trafikkerte containerhavner siden den ble ferdigstilt i 1998. Et imponerende anlegg! I løpet av ettermiddagen inviterte Svein-Hugo seg selv og sitt skallede mannskap ombord til Mannfred i nabobåten "La Rossa". Vi var tomme for gass (og pils, brus, brød og en del andre ting), men vi hadde masse tunfisk. Vi skulle stå for maten mens verten tilbød seg å stå for drikkevarene så lenge det gikk greit med rødvin. Det var ikke nei i vår munn. Mannfred viste seg å være en kjempehyggelig kar, og det ble en virkelig vellykket lørdagskveld! Masse god mat og god drikke utover kvelden, og gode historier fra både den ene og den andre.

På søndagen leide vi bil, med en tur til Dubai for øye. Her er kanskje en liten forklaring på sin plass. I Galle på Sri Lanka traff vi en nordmann i havneområdet. Det første han hadde hørt da han kom til Galle var at det lå en norsk båt i havna. Da det hoppet tre skallede menn ned fra planet på en diger lastebil fikk han beskjed om at "der er de"! Han kom bortom og sa hei, og det viste seg at han var i Galle på jobb, men at han vanligvis jobbet i Dubai. Vi snakket litt om løst og fast og fikk kortet hans, med beskjed om at "hvis dere er i nærheten av Dubai, så hadde det vært kult om dere slo på tråden"! Som sagt, så gjort. Vi satte oss i bilen søndag kveld, og ringte Jan da vi begynte å nærme oss Dubai utpå formiddagen på mandagen. Han ville gjerne møte oss og lurte på om vi hadde lyst på litt norsk melkesjokolade og leverpostei og sånt. Klart! "Det var jo hyggelig", tenkte vi. Det var bare begynnelsen!

Etter å ha blitt stoppet i politikontroll, av verdens morskeste politimann, så vi omsider Dubai rise seg i horisonten. Litt spesielt var det å se skyskraperne stige til værs over sanddynene. Etter hvert kom "Seilet" til syne på venstre side. Vi hadde allerede satt oss på venteliste for å få rom der, men så egentlig ikke så veldig lyst på akkurat det. Første stopp ble nettopp "Seilet", eller Burj Al Arab, som vi har øvd lenge på å si. Der var det streng kontroll med hvem som kom så langt som forbi innkjørselen, og vi måtte nøye oss med å ta bilder fra utsiden av porten til tross for iherdige forsøk på å bløffe oss inn.

Vi ringte Jan igjen og ble enige om å møte ham på et hotell i sentrum. Som vi allerede hadde fått for vane i Dubai, kjørte vi rett på hotellet uten den minste omvei. Eskild fant en internetcafe for å laste opp bilder mens Svein-Hugo og Roger gikk inn i resepsjonen for å vente på Jan. Mens Eskild satt på internettcaféen og "jobbet" kom Hugo inn og spurte, med verdens bredeste glis: "Gjett hvor vi skal bo i natt". Vi hadde fått rom på "Burj"!

Etterhvert var alle samlet, og Jan annonserte at han stort sett hadde resten av dagen fri, så han kunne godt vise oss litt rundt. Roger måtte nesten ha seg en skjorte, så vi labbet litt rundt i "gamle Dubai" og tittet i vinduer og butikker og ble overrent av tilbud om å kjøpe både det ene og det andre. Klokker, gull, klær, foto, data. Her var alt på ett brett. Vi stoppet litt her og litt der, men fant stort sett bare et par sko hver. Inntil Jan viste oss en klesbutikk han hadde vært innom noen ganger før. Fortsatt var intensjonen å kjøpe en skjorte til Roger, men da vi gikk derfra hadde vi hver vår dress, et lass med skjorter, litt treningsklær og et par poser t-skjorter. Jan mente at vi var de verste kjerringene han noen gang hadde hatt med på shopping.

Etter handlerunden og en pils dro vi gutta avgårde for å sjekke inn på hotellet, mens Jan dro for å gjøre unna litt jobb før han skulle komme bort på Burj for en drink før middag og bytur. I mellomtiden hadde Svein-Hugo fått tak i en tidligere kollega, Hanne, som faktisk var i Dubai mens vi var der! Verden er stor! Hun skulle også komme bortom “rommet” på Burj og ta en drink.

Det var litt kult å komme tilbake til Burj og annonsere for den samme portvakten at vi nå faktisk var der for å sjekke inn. Og veldig kult å kjøre over broen til hotellet! Fyttirakkern! Det var vanskelig å holde seg alvorlig idet vi ruslet inn i resepsjonen på verdens mest eksklusive hotell, iført sandaler og shorts og t-skjorte. Det var roser og rosevann og fontener og luksus så langt øyet rakk. Vi fikk de beste dadler og arabisk kaffe servert av uniformerte kvinner og menn som ikke hadde andre oppgaver enn å få oss til å føle oss vel mens vi ventet på innsjekkingen. Innsjekkingen var fort gjort, og vi ble vist til rommet av vår egen butler, Paul. Han troppet opp i pingvindress og fikk oss til å føle oss om mulig enda mer malplassert. Alle gutta, bortsett fra Paul selvsagt, brøt ut i spontan latter idet vi gikk inn døra til rommet. Makan hadde ingen av oss vært i nærheten av! Bildene får tale for seg selv.

Vi veltet oss i luksus en stund, fotoapparatet fikk virkelig kjørt seg, og gjorde oss klare til å "gjøre byen" i nye, like dresser. Hanne kom med mer norsk mat, og Jan dukket opp like etterpå. Han hadde, i motsetning til Hanne, aldri vært på hotellet før, og syntes det var litt stas å bli vinket gjennom kontrollen i kompisens gamle, slitne Toyota. Vi tok en liten en på rommet, og en litt større en i baren i 27. etasje før vi følte oss klar for Dubai by night. Dessverre kunne ikke Hanne bli med, men Jan var verdens beste guide. Han hadde bodd noen måneder på hotell i byen før han flyttet nedover "på ordentlig", så han var stort sett på fornavn med alt av servitører, dørvakter og bartendere. Om det var kø et sted, så var ikke det noe problem. Var det fullt et annet sted, så førte det bare til at det var litt trangt der. Å komme inn var det minste problemet. Etter den kvelden kaller vi ham bare for "Kongen av Dubai"! Sånn må det nesten ha sett ut også: Jan i teten, med tre skallede menn i mørk dress rundt seg. Det eneste vi manglet var "James Bond-mikrofoner". Kvelden endte med at vi prøvde å dra i gang et nachspiel på rommet på Burj, men det var ikke så fryktelig populært. Reglene sa visst noe sånt som at det bare var tillatt med fire personer på rommet så resten av selskapet måtte dra avgårde. Det var fire fornøyde menn som etterhvert sovnet på sofa, gulv og stoler. Eskild fikk sneket seg opp på soverommet og inntok sengen.

Til frokost dagen etter var det bare Hugo og Eskild som var i stand til å spise. Jan har våknet og sneket seg hjemover i løpet av morgenen, og Roger var ikke spesielt interessert i å innta noe som helst. I ettertid var nok det like greit. Frokosten var ikke inkludert i prisen - og den var ikke spesielt billig. Etter frokost var det såvidt tid til en liten sightseeing på hotellet før utsjekk og samling i baren i 27. etasje. Igjen. Rart å tenke på at alt vi ser fra toppen av hotellet er bygget opp i løpet av de siste 30 årene. Før det var alt stort sett bare ørken.

På vei ut fra hotellet sier Roger noe sånt som at "jeg lurer på om det blir like gøy på byen i kveld". Og dermed var det avgjort at vi ble en natt til i Dubai. Dog på et noe rimeligere hotell. Kvelden ble ikke like vellykket uten Jan, men takket være Jans liste over kule utesteder ble det absolutt en minneverdig forestilling ut av det.

Onsdagen var det ubønnhørlig slutt. Vi møtte Jan igjen, og fikk hjelp til å få tak i dieselfilter og fikk overlevert en del andre ting som han hadde ordnet for oss. Fra hukommelsen kan nevnes øl(!), mat, gassflasker, norsk kaffe og en flaske skikkelig god Cognac(!) som avskjedspresang. Han var virkelig en tvers gjennom drithyggelig kar på alle måter! Det var med tungt hjerte vi satte oss i bilen og kjørte ut av Dubai. En ting er dog ganske sikkert: Vi kommer tilbake! Du er herved advart, Jan!

Det gikk ikke like problemfritt å komme seg tilbake til Salalah, men ved hjelp av en liten telefon til Muhammed etter å ha kjørt rundt i Al Ayn i en time fikk vi satt nesa riktig vei. I løpet av den timen var vi faktisk innom Oman midt inne i byen. Grenseovergangen bestod av to fartshumper, og vi skjønte ikke at vi hadde vært i Oman før vi ble nervøse for om vi kom oss tilbake til Emiratene igjen. Den veien var det nemlig kontroll! Vi ble imidlertid vinket galant forbi.

Vel tilbake i Oman sørget vi for nye forsyninger og får sjekket ut. Det er fin vind hele dagen, men ting tar sin tid. Før vi kommer oss ut av havna har vinden løyet fullstendig, og vi går for motor det første døgnet mot Rødehavet. Underveis ser vi både hval og delfiner flere ganger, og får tatt noen fine bilder. Om morgenen lørdag 19. våkner Roger og Eskild av at kapteinen roper: "Roger! Eskild! Nå tror jeg faen meg vi får besøk!" Vi spretter opp i cockpit og ser en båt komme mot oss i stor fart. Ombord i båten står det fire maskerte menn. De krysser vår kurs rett foran oss og vi lurer på hva som kommer til å skje. De stanser rett bak oss og holder oss under oppsikt, mens vi forsiktig sniker oss avgårde. Hvorvidt de ga oss opp på grunn av “våpnene” vi holdt godt synlige, eller det faktum at mannskapet besto av tre skallede menn er det ingen som vet, men forsvant gjorde de. “Våpnene” bestod for øvrig av en signalpistol og to nødraketter, begge deler godt egnet for vannrett avfyring i retning fienden.

Litt senere samme dag kom endelig vinden! Vi gjorde bra fart med vinden rett i ryggen og seilene spredd. Svein Hugo bakte brød mens Roger og Eskild oppdaget leksikon ombord og innledet diskusjoner om religion, historie, de neste havnene og andre rare ting de fant på å slå opp i Caplex. Brødet ble forresten usannsynlig godt, som alt annet som trylles frem fra Hugos kjøkken. Roger og Eskild gjør også hederlig innsats i byssa, men det er Svein-Hugo som regjerer!

I løpet av natten ble vi kalt opp av et krigsskip som lå og overvåket trafikken inn og ut av Rødehavet, og vi følte oss litt tryggere. De neste dagene så og hørte vi militære båter, fly og helikopter, så det er tydelig at piratproblemet tas på alvor. Aden i Jemen passeres utpå kvelden mandag 21. februar. Etter fersk tunfisk til middag og fin seilevind hele dagen får Roger mobildekning med sitt Netcom-abonnement, til Hugo og Eskilds store irritasjon. Telenor har tydeligvis ikke prioritert Jemen. I Oman var det omvendt, så Rogers lille hevn var søt.

Vi har bestemt oss for å droppe den opprinnelige planen om å dra innom Djibouti for å spare inn et par dager, og heller dra rett til Massawa, Eritrea.

Utpå tirsdagen begynte vinden å friskne til litt. Omtrent idet vi passerte Bab Al Mandeb, inngangen til Rødehavet, så smalt det til i seilene. 40-45 knops vind og tre til fem meters bølger! Vi revet seil til den store gullmedalje og endte opp med å gjøre 8-9 knops fart uten genoa og med tre rev i storseilet. På surf var vi faktisk oppe i 14,1 knop! Rekord for turen! Solen strålte om kapp med mannskapet ombord. Etter noen timer senket mørket seg, og Eskild tørnet inn. Etter kort tid våknet han av at han klasket i lugarveggen mens bøker og klær flagret rundt ham og sjøvannet fosset inn fra dekksluka! Heldigvis var det bare en liten broach, og en uheldig treff av en bølge som ga slagside. Da han ble purret for rorvakt litt senere var det hele glemt, månen sto høyt på himmelen og bølgehøyden var nede i to til tre meter.

Vinden roet seg helt ned i løpet av natten, og dagen etter skulle men tro vi hadde forflyttet oss til en annen del av verden. Havet lå flatt og vinden var borte. Vi gikk for motor store deler av dagen for å rekke ankringsplass før solnedgang. Like før vi skulle ankre opp blåste det kraftig opp igjen. Vi fant ly for bølgene bak en liten øy utenfor Eritrea-kysten, droppet anker, laget mat og tok oss en velfortjent pils. Og en til. Pils er godt i Afrika også!

Torsdag 24. opprant med en usannsynlig soloppgang, god frokost og fin seilevind. Vi droppet den planlagte dykkingen på grunn av grumsete vann og heiste isteden seil og satte kursen mot nordvest.

Etter rolig seiling hele dagen og det meste av fullmånenatten ankom vi Massawa i morges. Vi ligger nå for anker blant en masse båtvrak i havna og har latt oss fortelle at byen dessverre er tom for diesel! Det kan hende vi kan få tak i noen liter på svartebørsen, men vi har funnet ut at vi klarer oss uten. Vi har også funnet ut at vi dropper å dra innom Port Sudan da det ikke finnes noe som helst å se der, i tillegg til at det er uforholdsmessig dyrt å sjekke inn. Her i Eritrea har for sikkerhets skyld verken Netcom eller Telenor dekning. Vi får vel se om vi ikke finner et kontantkort eller tre så vi får hørt kjente og kjære stemmer og litt nyheter hjemmefra. Vi blir i Massawa til vi har gjort unna det mest nødvendige av innkjøp og nettcafébesøk, og så går vi videre nordover med kurs for Egypt når været tilsier det. Akkurat nå er det nordavind, så vi blir i alle fall til vinden dreier.

Igjen: Vi håper alt er bra der hjemme! Send oss gjerne en liten hilsen! Vi er langt hjemmefra, og setter stor pris på noen ord!

Tidligere reisebrev finner du på http://eskild.net/blog/
Vi faar dessverre ikke lastet opp bilder fra Eritrea, da linjene er for trege. Vi prover igjen i neste havn.

Med vennlig hilsen Hugo, Roger og Eskild.


Vi har lagt ut et lite utvalg av bilder fra oppholdet på Burj Al Arab. Vi gjør oppmerksom på relativt høy klysefaktor.

http://dubai.traagstad.com


Paa grunn av tekniske probelemer hos internettleverandoren er ikke bildene tilgjengelige som oppgitt i reisebrevet forelopig. Du finner bildene paa http://hildring.traagstad.com

Naa har vi det litt travelt, for vi skal bort og sjekke inn paa "Seilet".


Hei igjen kjære nordboer.

Det er vel egentlig bare en ting å si: Du skulle vært her!

Siden forrige reisebrev har Hildring seilt østover forbi Nikobarene og vært innom Port de Galle på Sri Lanka, Uligan på Maldivene før hun nå ligger for anker i Shalala havn i Oman. Været har vært fint hele veien. Nesten ikke en bølge å se, og følgelig heller ikke all verden med seilvind. Likevel fremsto Hildring som den reneste racerbåten den første uka, mens vi fortsatt hadde vind. Den ene seilbåten etter den andre dukket opp i horisonten foran oss for så å bli passert og forsvinne bak oss før døgnet er omme.

En uke etter at vi forlot Phuket lå vi og duppet utenfor innløpet til havna i Port de Galle. Turen over hadde gått over all forventning. Fin vind rett i hekken og silkeseilas hele veien. Selv om vi holdt våre 7-8 knop klarte både tunfisk og barracuda å bite seg fast på kroken vi hadde ute. Morsomme å dra inn og mye god mat! Av andre ting vi så i havet kan vi nevne delfiner, flyvefisk og det vi etterhvert døpte "tsunamiting". Delfiner hadde vi selskap av et par ganger. Små flokker som svømte rundt båten og lekte seg. Morsomt! Flyvefisken fløy stort sett bort fra båten på dagtid, men om natten havnet flere av dem ombord. På dekk - og i lugaren til Roger. Tenk deg å bli vekket av at en fisk ligger og spreller i køya... Og så var det tsunamitingene. Alt fra sko og kokosnøtter til store trær og påbegynte flåteprosjekter lå og fløt i havet. På natten så vi ingenting, men vi klarte å unngå de store sammenstøtene. Helt til siste natten før Sri Lanka. Hildring gikk for fulle seil og kaptein Hugo sto til rors idet det smalt til i skutesida. Tilsynelatende var alt i orden etterpå. Roret fungerte og ingen faretruende lyder verken her eller der - men vi hadde mistet et par knops fart. Opp mot vinden, og en stokk flyter unna hekken. Men fortsatt gjør vi dårlig fart. Hugo går opp mot vinden igjen så båten begynner å sige bakover, og da løsner en svær palme fra under båten. Ikke rart at det bremset litt.

Roger og Hugo ble rastløse etterhvert som dagene gikk, og Eskild leste ut den ene boka etter den andre. Etter et par døgn gikk de løs på hjelpemotoren, som ikke hadde vært startet på et par år. Den ble dissekert og analysert etter alle kunstens regler. Det var armer og bein overalt for å koble her og pumpe der, men ingenting hjalp. Til slutt ga de opp og gikk løs på vindroret, som de fikk til å fungere perfekt etter kun kort tid.

Etter å ha forhørt oss litt rundt omkring bestemte vi oss for å dra innom Sri Lanka på vei til Maldivene, så der lå vi og ventet. Og ventet. Etter tre timer, vi kom selvsagt midt i siestaen, kom endelig Navy ombord for å klarere båten og guide oss i havn. Og for å få med seg en souvernir eller to. De stakk av med Vi Menn, en film, to t-skjorter og både Rogers og Hugos halvbrukte deodoranter.

Endelig! Fast grunn under beina for første gang på en uke. En bitteliten løpetur på kaia gjorde godt, og så var det å sette seg ned og vente på at agenten fra Windsor skulle innfinne seg. Bestefar Don Windsor tusket nemlig til seg eneretten på tollklarering inn og ut av havna. Etter at Navy har sjekket båten og fylt ut sine papirer, selvsagt. Kaptein Hugo forsvant sammen med agenten og kom tilbake en times tid og 6 kontorer senere, etter ¨å ha snakket med 10-12 mennesker som hadde tittet på papirene og behørig satt sitt stempel, eller underskrift, ett eller annet sted. Etter Hugos retur måtte vi vente på tolleren. Han kom ombord, snakket litt om ingenting, viste oss bilde av familien - og lurte på om vi hadde sprit. Til ham. Det hadde vi ikke, men han ruslet glad og fornøyd avgårde med halvparten av mineralvannet vi hadde ombord.

Vi hadde snakket med opp til flere som mente at Galle var helt ok, men til tross for dette viste det seg at byen var reneste katastrofeområdet. Det gikk greit å komme seg inn dit, og havna fungerte, men det stoppet stort sett der. De fleste har vel sett seg lei av ødeleggelser og katastrofereportasjer på tv og i aviser hjemme, så vi skal ikke skrive så mye om det. Bare at man får et helt annet inntrykk av ødeleggelsene på nært hold. Mange av innbyggerne i Galle hadde mistet alt de hadde, og flere av dem bodde i telt blant ruinene. Bare i byen Galle døde det flere mennesker enn i hele Thailand til sammen. Over ti prosent av innbyggerne omkom.

Vi ble i Galle i to døgn. Delvis fordi det tok tid å få tak i fuel og ferskvann, og delvis fordi vi gjorde et hederlig, men akk så mislykket, forsøk på å få reparert radaren. Den første kvelden fikk vi Dee Dee, den lokale Yacht Service- og tuk-tuk-helten, til å finne minibank og restaurant for oss. Minibank gikk greit å finne, og Dee Dee fikk fylt litt bensin, men så begynte jakten på en åpen restaurant. Vi kjørte rundt mellom raserte hus og rusk og rask og vrakrester og møtte stengte dører overalt. I løpet av turen ble det etterhvert svært stille der vi satt bak i tuk-tuk'en. Den turen satte sine spor. Vi fikk til slutt plassert oss på en restaurant helt nede ved stranden i en bukt et lite stykke vest for Galle sentrum. Rundt oss på alle kanter var det bare ruiner, men hotellet, og restauranten som hørte til, var nok bygget litt mer solid enn husene rundt. Mens vi satt og spiste ble det tent en rad med lys langs vannkanten gjennom hele bukta. Et flott syn! Dessverre hadde vi ikke med kamera så vi fikk foreviget det hele, men vi som var der kommer aldri til å glemme det. Det var én måned siden bølgen.

Etter mat og litt pils, og en fæl drink på "fortet", dro vi tilbake til båten for å køye. Det viste seg å være en tabbe. Havna var full av fluer og mygg, og samme hvor mye vi herjet med myggnetting, myggspiral og myggspray så var det umulig å bli kvitt de små plageåndene. Det ble ikke all verden med søvn. Dagen etter var det radarfiksing, mye venting på fuel og ferskvann, venting på "radarekspert" som kom fra Colombo og ikke kunne en dritt, og shopping! Av alle ting hadde de fått gjenåpnet et kjøpesenter i byen! Kjelleretasjen var fortsatt full av vann, men resten av etasjene var stort sett i funksjon. Det lå feite strømkabler inn gjennom hovedinngangen som sørget for strøm til dagligvarebutikk, skobutikk, parfymeri, fotobutikk og til og med en internettcafe! Den var forresten byens eneste, og fullsatt til enhver tid. Kloke av skade dro vi tilbake til restauranten vi hadde spist på dagen før og tok inn på hotellet for natten. Det gjorde seg med en god natts søvn i rom med air-conditioning, og ikke minst: En ordentlig dusj!

Avreisedagen måtte Hugo ta den samme runden med kontorbesøk og Windsor, og vi satt i båten i tre nye timer og ventet på at Navy skulle komme og klarere båten ut igjen. Det var usigelig godt å komme seg til sjøs; få spylt båten for sand og få litt vind i håret igjen.

De tre dagene over til Maldivene måtte vi stort sett gå for motor, selv om genakeren fikk luftet seg innimellom. Svein Hugo og Eskild badet i fullstendig havblikk, mens Roger hadde rorvakt og mumlet noe om hai og kone og barn hjemme. Fiskeutstyret hang stort sett ute til ingen nytte, selv om vi mistet en søt liten tunfisk omtrent over rekka. I løpet av disse dagene stoppet også motoren for oss for første gang. Det skulle ikke bli den siste.

Med Maldivene i sikte og Eskild hengende på siden av båten nærmer vi oss atter sivilisasjonen. I hvert fall en viss grad av sivilisasjon. Maken til idyll! Hvite sandstrender rundt utallige øyer, strålende sol fra skyfri himmel og ikke en krusning på havet. Vi dropper anker utenfor Uligan helt nord i Maldivene. Etter en lang, varm dag gjør det godt med en ankerdram og et par pils i skyggen.

Dagen etter starter med en morgendukkert i 28 graders vann. På med maske og snorkel - og det er som å titte ned i et digert akvarium! Vi svømmer rundt blant blekksprut og fisk i alle regnbuens farger. Fra de bitte små søte, til de store som ikke ser fullt så søte ut. En og annen skilpadde og stingray ser vi også. Dessverre har vi ikke muligheter til å forevige det vi ser der nede. Synd og skam, og en tabbe som ikke vil bli gjentatt!

Utpå dagen innfinner også tollgjengen seg. De er ikke helt fornøyde med at vi har gått i land uten å være klarert, men det ordner seg med et par DVD-filmer og vårt siste Vi Menn. De er fem karer som kommer ombord, og alle har sin stabel med papirer som skal fylles ut og stemples og signeres før de endelig er fornøyde.

På kvelden er vi invitert til lokal middag sammen med mannskapet på de andre båtene i "havna". Morsomt å få muligheten til å snakke litt med de andre som er på tur. Vi finner ut at "the Norwegian boat" har fått ry på seg for å være blant de raskere båtene, og seile godt i svak vind.

Inne i Uligan er det overraskende primitivt. De to bitte små butikkene har nesten ikke varer, men vi får i alle fall kjøpt kaffe og fylt opp dieselkannene før vi drar videre med kurs for Oman.

Hverdagen er i ferd med å senke seg over båten. Vi er liksom ikke like ekstatiske over å være på tur lenger. Den eneste dagen som skiller seg ut er faktisk den 10. februar. Eskild feirer bursdagen midt ute i det Indiske Hav. Det blir servert kake og kaffe, og middagen består av sushi av nytrukket tunfisk. Utpå ettermiddagen finner vi oss selv omringet av delfiner. Overalt rundt oss hopper de og spretter og svømmer rundt båten og leker under baugen. Ingen av oss har noen gang sett noe lignende.

Etter ni døgn i havet er det godt å se land igjen! Vi går for motor den siste biten, etter at vi faktisk hadde fin seilvind på Eskilds bursdag. Vi dropper anker i Salalah havn og trenger bare vente et par timer før vi er ferdig klarert for ilandstigning. Vi tar en liten tur innom sentrum og spiser litt mens vi blir beglodd av stirrende øyne som titter frem bak sjal og tørklær. På damene er faktisk øynene det eneste som vises. Vi skiller oss nok litt ut her også.

Vi finner faktisk også en bar som serverer alkohol! "Members only" lyser det mot oss på utsiden, men det ordner seg uten problemer. Det smaker godt med et par halvlitere!

Etter bare noen timer på land begynner vi å lengte ut på havet igjen. Fluene er plagsomme. Det er støy og skitt og sand overalt. Pussig nok tar det ikke mange dagene til sjøs før vi lengter etter neste havn, heller. Rare greier. Heldigvis er vi ferdige med de lengste strekningene. Heretter blir det kortere etapper på fire - fem dager mellom Salalah, Djibouti, Port Sudan og videre oppover Rødehavet. Det fører også til at dette nok blir den lengste utgaven av reisebrevene underveis, og vi må bare berømme tålmodigheten din hvis du har lest gjennom alt. Heretter blir brevene kortere, men hyppigere. Tror vi.

Nå er vi på vei til Dubai en snartur. Mer om det i neste utgave.

Hvis du ikke fikk forrige reisebrev så ligger det en kopi på
http://eskild.net/blog/
og så har vi lagt ut noen bilder på
http://hildring.traagstad.com

Håper alt er bra der hjemme!


Mvh. Hugo, Roger og Eskild


Heisann! Som snarest innom en nettcafe i Galle, Sri Lanka. Her er det fortsatt kaos etter Tsunamien, saa vi forsvinner fra oya i retning Maldivene i morgen tidlig. Skriver mer ved neste korsvei.


Hei kjære nordboer!

Her har du en aldri så liten situasjonsrapport fra mannskapet på S/Y Hildring.

Hildring ligger nå i Chalong Bay, Phuket og vi er i ferd med å gjøre de siste forberedelser foran turen over til Maldivene. Dagene siden Roger og Eskild kom til Thailand har gått utrolig fort. Det har vært en del å gjøre på båten på dagtid, og nettene har naturlig nok også vært ganske aktive. Med all jobb som måtte gjøres unna har vi vært nødt til å være konger om natta - og konge om dagen. Det første kom helt naturlig, mens vi har slitt litt mer med aktivitetsnivået på dagtid. Vi skylder i tur og orden på jetlag, temperaturer på godt over 30 grader i skyggen, steikende sol og dehydrering. Ingen er i nærheten av å innrømme at kvelden i forveien har tatt på.

Vi kastet loss fra Boat Lagoon, Phuket på søndag og gikk oppover i Phang Nga Bay for å teste båt og mannskap. Kaptein Hugo nyfrisert og fin, Roger like skallet som han har vært siden Bangkok og Eskild uten skjegg for første gang på 12 år! Det var en fantastisk følelse å sette seil for første gang og stenge motoren. Alle tre satt og smilte og lo og tenkte det samme: "Vi seiler faen meg rundt i Thailand!" Det føles fortsatt fullstendig uvirkelig.

Vi la oss for anker ved Ko Phanak, der vi våknet etter en forblåst natt og dro på sightseeing blant øyene i bukta. James Bond-øya (fra filmen "The Man With the Golden Gun") ble behørig fotografert, obligatorisk nok, og vi ankret opp ved Koh Hong. Der tok vi lettbåten inn i grottene på (eller i?) øya. Fantastisk!

Man undrer seg på hvordan disse øyene har oppstått. Dybden innimellom øyene er bare 3-5 meter i hele bukta, og så reiser øyene seg i alle mulige fantastiske formasjoner.

I dag er planen å toppe opp med vann og diesel, få ombord siste rest med varer og så skal vi se om vi ikke får lagt ut noen bilder så du kan få et inntrykk av hvor forferdelig vi har det.

I morgen tidlig drar vi ut av Chalong-bukta og setter kursen for en av de nordlige øyene i Maldivene. Vi regner med ti til tolv dagers seiling hvis værmeldingene holder. Ingen er sikre på om det lar seg gjøre å komme i kontakt med omverdenen på fornuftig vis der vi havner, men du hører i alle fall fra oss når vi kommer til Oman om noen uker.

Bilder finner du på http://hildring.traagstad.com


Mvh,
Hugo, Roger og Eskild



© 1998 - 2001 Eskild