Bakrunn

Etter noe tids vurdering og fundering er jeg nå klar for å dra ut på et lite eventyr i form av en seiltur fra Thailand til Spania vinteren 2005.

Her vil det dukke opp diverse mer eller mindre velfunderte ytringer fra meg og resten av mannskapet. Kanskje slår vi til med et bilde eller to også.



Min lille blogg

Hei igjen kjære nordboer.

Det er vel egentlig bare en ting å si: Du skulle vært her!

Siden forrige reisebrev har Hildring seilt østover forbi Nikobarene og vært innom Port de Galle på Sri Lanka, Uligan på Maldivene før hun nå ligger for anker i Shalala havn i Oman. Været har vært fint hele veien. Nesten ikke en bølge å se, og følgelig heller ikke all verden med seilvind. Likevel fremsto Hildring som den reneste racerbåten den første uka, mens vi fortsatt hadde vind. Den ene seilbåten etter den andre dukket opp i horisonten foran oss for så å bli passert og forsvinne bak oss før døgnet er omme.

En uke etter at vi forlot Phuket lå vi og duppet utenfor innløpet til havna i Port de Galle. Turen over hadde gått over all forventning. Fin vind rett i hekken og silkeseilas hele veien. Selv om vi holdt våre 7-8 knop klarte både tunfisk og barracuda å bite seg fast på kroken vi hadde ute. Morsomme å dra inn og mye god mat! Av andre ting vi så i havet kan vi nevne delfiner, flyvefisk og det vi etterhvert døpte "tsunamiting". Delfiner hadde vi selskap av et par ganger. Små flokker som svømte rundt båten og lekte seg. Morsomt! Flyvefisken fløy stort sett bort fra båten på dagtid, men om natten havnet flere av dem ombord. På dekk - og i lugaren til Roger. Tenk deg å bli vekket av at en fisk ligger og spreller i køya... Og så var det tsunamitingene. Alt fra sko og kokosnøtter til store trær og påbegynte flåteprosjekter lå og fløt i havet. På natten så vi ingenting, men vi klarte å unngå de store sammenstøtene. Helt til siste natten før Sri Lanka. Hildring gikk for fulle seil og kaptein Hugo sto til rors idet det smalt til i skutesida. Tilsynelatende var alt i orden etterpå. Roret fungerte og ingen faretruende lyder verken her eller der - men vi hadde mistet et par knops fart. Opp mot vinden, og en stokk flyter unna hekken. Men fortsatt gjør vi dårlig fart. Hugo går opp mot vinden igjen så båten begynner å sige bakover, og da løsner en svær palme fra under båten. Ikke rart at det bremset litt.

Roger og Hugo ble rastløse etterhvert som dagene gikk, og Eskild leste ut den ene boka etter den andre. Etter et par døgn gikk de løs på hjelpemotoren, som ikke hadde vært startet på et par år. Den ble dissekert og analysert etter alle kunstens regler. Det var armer og bein overalt for å koble her og pumpe der, men ingenting hjalp. Til slutt ga de opp og gikk løs på vindroret, som de fikk til å fungere perfekt etter kun kort tid.

Etter å ha forhørt oss litt rundt omkring bestemte vi oss for å dra innom Sri Lanka på vei til Maldivene, så der lå vi og ventet. Og ventet. Etter tre timer, vi kom selvsagt midt i siestaen, kom endelig Navy ombord for å klarere båten og guide oss i havn. Og for å få med seg en souvernir eller to. De stakk av med Vi Menn, en film, to t-skjorter og både Rogers og Hugos halvbrukte deodoranter.

Endelig! Fast grunn under beina for første gang på en uke. En bitteliten løpetur på kaia gjorde godt, og så var det å sette seg ned og vente på at agenten fra Windsor skulle innfinne seg. Bestefar Don Windsor tusket nemlig til seg eneretten på tollklarering inn og ut av havna. Etter at Navy har sjekket båten og fylt ut sine papirer, selvsagt. Kaptein Hugo forsvant sammen med agenten og kom tilbake en times tid og 6 kontorer senere, etter ¨å ha snakket med 10-12 mennesker som hadde tittet på papirene og behørig satt sitt stempel, eller underskrift, ett eller annet sted. Etter Hugos retur måtte vi vente på tolleren. Han kom ombord, snakket litt om ingenting, viste oss bilde av familien - og lurte på om vi hadde sprit. Til ham. Det hadde vi ikke, men han ruslet glad og fornøyd avgårde med halvparten av mineralvannet vi hadde ombord.

Vi hadde snakket med opp til flere som mente at Galle var helt ok, men til tross for dette viste det seg at byen var reneste katastrofeområdet. Det gikk greit å komme seg inn dit, og havna fungerte, men det stoppet stort sett der. De fleste har vel sett seg lei av ødeleggelser og katastrofereportasjer på tv og i aviser hjemme, så vi skal ikke skrive så mye om det. Bare at man får et helt annet inntrykk av ødeleggelsene på nært hold. Mange av innbyggerne i Galle hadde mistet alt de hadde, og flere av dem bodde i telt blant ruinene. Bare i byen Galle døde det flere mennesker enn i hele Thailand til sammen. Over ti prosent av innbyggerne omkom.

Vi ble i Galle i to døgn. Delvis fordi det tok tid å få tak i fuel og ferskvann, og delvis fordi vi gjorde et hederlig, men akk så mislykket, forsøk på å få reparert radaren. Den første kvelden fikk vi Dee Dee, den lokale Yacht Service- og tuk-tuk-helten, til å finne minibank og restaurant for oss. Minibank gikk greit å finne, og Dee Dee fikk fylt litt bensin, men så begynte jakten på en åpen restaurant. Vi kjørte rundt mellom raserte hus og rusk og rask og vrakrester og møtte stengte dører overalt. I løpet av turen ble det etterhvert svært stille der vi satt bak i tuk-tuk'en. Den turen satte sine spor. Vi fikk til slutt plassert oss på en restaurant helt nede ved stranden i en bukt et lite stykke vest for Galle sentrum. Rundt oss på alle kanter var det bare ruiner, men hotellet, og restauranten som hørte til, var nok bygget litt mer solid enn husene rundt. Mens vi satt og spiste ble det tent en rad med lys langs vannkanten gjennom hele bukta. Et flott syn! Dessverre hadde vi ikke med kamera så vi fikk foreviget det hele, men vi som var der kommer aldri til å glemme det. Det var én måned siden bølgen.

Etter mat og litt pils, og en fæl drink på "fortet", dro vi tilbake til båten for å køye. Det viste seg å være en tabbe. Havna var full av fluer og mygg, og samme hvor mye vi herjet med myggnetting, myggspiral og myggspray så var det umulig å bli kvitt de små plageåndene. Det ble ikke all verden med søvn. Dagen etter var det radarfiksing, mye venting på fuel og ferskvann, venting på "radarekspert" som kom fra Colombo og ikke kunne en dritt, og shopping! Av alle ting hadde de fått gjenåpnet et kjøpesenter i byen! Kjelleretasjen var fortsatt full av vann, men resten av etasjene var stort sett i funksjon. Det lå feite strømkabler inn gjennom hovedinngangen som sørget for strøm til dagligvarebutikk, skobutikk, parfymeri, fotobutikk og til og med en internettcafe! Den var forresten byens eneste, og fullsatt til enhver tid. Kloke av skade dro vi tilbake til restauranten vi hadde spist på dagen før og tok inn på hotellet for natten. Det gjorde seg med en god natts søvn i rom med air-conditioning, og ikke minst: En ordentlig dusj!

Avreisedagen måtte Hugo ta den samme runden med kontorbesøk og Windsor, og vi satt i båten i tre nye timer og ventet på at Navy skulle komme og klarere båten ut igjen. Det var usigelig godt å komme seg til sjøs; få spylt båten for sand og få litt vind i håret igjen.

De tre dagene over til Maldivene måtte vi stort sett gå for motor, selv om genakeren fikk luftet seg innimellom. Svein Hugo og Eskild badet i fullstendig havblikk, mens Roger hadde rorvakt og mumlet noe om hai og kone og barn hjemme. Fiskeutstyret hang stort sett ute til ingen nytte, selv om vi mistet en søt liten tunfisk omtrent over rekka. I løpet av disse dagene stoppet også motoren for oss for første gang. Det skulle ikke bli den siste.

Med Maldivene i sikte og Eskild hengende på siden av båten nærmer vi oss atter sivilisasjonen. I hvert fall en viss grad av sivilisasjon. Maken til idyll! Hvite sandstrender rundt utallige øyer, strålende sol fra skyfri himmel og ikke en krusning på havet. Vi dropper anker utenfor Uligan helt nord i Maldivene. Etter en lang, varm dag gjør det godt med en ankerdram og et par pils i skyggen.

Dagen etter starter med en morgendukkert i 28 graders vann. På med maske og snorkel - og det er som å titte ned i et digert akvarium! Vi svømmer rundt blant blekksprut og fisk i alle regnbuens farger. Fra de bitte små søte, til de store som ikke ser fullt så søte ut. En og annen skilpadde og stingray ser vi også. Dessverre har vi ikke muligheter til å forevige det vi ser der nede. Synd og skam, og en tabbe som ikke vil bli gjentatt!

Utpå dagen innfinner også tollgjengen seg. De er ikke helt fornøyde med at vi har gått i land uten å være klarert, men det ordner seg med et par DVD-filmer og vårt siste Vi Menn. De er fem karer som kommer ombord, og alle har sin stabel med papirer som skal fylles ut og stemples og signeres før de endelig er fornøyde.

På kvelden er vi invitert til lokal middag sammen med mannskapet på de andre båtene i "havna". Morsomt å få muligheten til å snakke litt med de andre som er på tur. Vi finner ut at "the Norwegian boat" har fått ry på seg for å være blant de raskere båtene, og seile godt i svak vind.

Inne i Uligan er det overraskende primitivt. De to bitte små butikkene har nesten ikke varer, men vi får i alle fall kjøpt kaffe og fylt opp dieselkannene før vi drar videre med kurs for Oman.

Hverdagen er i ferd med å senke seg over båten. Vi er liksom ikke like ekstatiske over å være på tur lenger. Den eneste dagen som skiller seg ut er faktisk den 10. februar. Eskild feirer bursdagen midt ute i det Indiske Hav. Det blir servert kake og kaffe, og middagen består av sushi av nytrukket tunfisk. Utpå ettermiddagen finner vi oss selv omringet av delfiner. Overalt rundt oss hopper de og spretter og svømmer rundt båten og leker under baugen. Ingen av oss har noen gang sett noe lignende.

Etter ni døgn i havet er det godt å se land igjen! Vi går for motor den siste biten, etter at vi faktisk hadde fin seilvind på Eskilds bursdag. Vi dropper anker i Salalah havn og trenger bare vente et par timer før vi er ferdig klarert for ilandstigning. Vi tar en liten tur innom sentrum og spiser litt mens vi blir beglodd av stirrende øyne som titter frem bak sjal og tørklær. På damene er faktisk øynene det eneste som vises. Vi skiller oss nok litt ut her også.

Vi finner faktisk også en bar som serverer alkohol! "Members only" lyser det mot oss på utsiden, men det ordner seg uten problemer. Det smaker godt med et par halvlitere!

Etter bare noen timer på land begynner vi å lengte ut på havet igjen. Fluene er plagsomme. Det er støy og skitt og sand overalt. Pussig nok tar det ikke mange dagene til sjøs før vi lengter etter neste havn, heller. Rare greier. Heldigvis er vi ferdige med de lengste strekningene. Heretter blir det kortere etapper på fire - fem dager mellom Salalah, Djibouti, Port Sudan og videre oppover Rødehavet. Det fører også til at dette nok blir den lengste utgaven av reisebrevene underveis, og vi må bare berømme tålmodigheten din hvis du har lest gjennom alt. Heretter blir brevene kortere, men hyppigere. Tror vi.

Nå er vi på vei til Dubai en snartur. Mer om det i neste utgave.

Hvis du ikke fikk forrige reisebrev så ligger det en kopi på
http://eskild.net/blog/
og så har vi lagt ut noen bilder på
http://hildring.traagstad.com

Håper alt er bra der hjemme!


Mvh. Hugo, Roger og Eskild


3 Kommentarer:

Anonymous Anonym skrev...

HEI VENNEN!

Skikkelig imponerende reisebrev! Fint at du holder oss her hjemme så bra oppdatert. Høres og ser ut som om dere har det helt utrolig herlig. Gleder meg til flere bilder.
Kos deg masse og nyt hvert øyeblikk!
Savner deg og klemmene dine!
XXOO Yvonne

7:12 PM  
Anonymous Anonym skrev...

Hei Eskild, ordntlig koselig å kome på arbeid å gå inn og lese om turen dokka. Endelig er det blå himmel i Ulsteinvik, det har det ikkje vore sidan lenge føre jul.
Ellers alt berre bra. Ho "gamle-Tante" arbeider 60% i omsorgsetaten i Ulstein Komm. Karlm Magne synest det er godt at eg gjer meg kjend. Ha fortsatt god tur, og send noko varme oppover til nord. Klem Mette

10:46 AM  
Anonymous Anonym skrev...

Hei! Kos å høre stemmen din igjen, og for et reisebrev! Får følelsen av virkelig å forstå hvordan dere har det! Håper "Burj" svarer til forventningene! Varme klemmer fra Cecilia

12:35 PM  

Legg inn en kommentar

<< Tilbake til Bloggen


© 1998 - 2001 Eskild