Bakrunn

Etter noe tids vurdering og fundering er jeg nå klar for å dra ut på et lite eventyr i form av en seiltur fra Thailand til Spania vinteren 2005.

Her vil det dukke opp diverse mer eller mindre velfunderte ytringer fra meg og resten av mannskapet. Kanskje slår vi til med et bilde eller to også.



Min lille blogg

Heisann!

Som du kanskje har fått med deg ble vi ikke lenge i Salalah. Vi ble guidet rundt av den lokale agenten, Muhammed, men det var ikke all verden å se. Vi fikk smakt på grillet lammekjøtt, en lokal spesialitet, og fylt diesel og vann. Der stoppet det stort sett. Bortsett fra at vi faktisk fikk oss et par pils på en klubb der "Members Only" lyste mot oss før vi gikk inn døra. Det ble stående som et høydepunkt etter første dag i Oman. Vi var egentlig ganske fornøyde med å ha fått oss litt pils i Oman!

Dagen etter gikk stort sett med til å fylle diesel og vann. De er ikke så fryktelig effektive i turisthavna i Salalah; i motsetning til den kommersielle havna, som har blitt en av verdens mest trafikkerte containerhavner siden den ble ferdigstilt i 1998. Et imponerende anlegg! I løpet av ettermiddagen inviterte Svein-Hugo seg selv og sitt skallede mannskap ombord til Mannfred i nabobåten "La Rossa". Vi var tomme for gass (og pils, brus, brød og en del andre ting), men vi hadde masse tunfisk. Vi skulle stå for maten mens verten tilbød seg å stå for drikkevarene så lenge det gikk greit med rødvin. Det var ikke nei i vår munn. Mannfred viste seg å være en kjempehyggelig kar, og det ble en virkelig vellykket lørdagskveld! Masse god mat og god drikke utover kvelden, og gode historier fra både den ene og den andre.

På søndagen leide vi bil, med en tur til Dubai for øye. Her er kanskje en liten forklaring på sin plass. I Galle på Sri Lanka traff vi en nordmann i havneområdet. Det første han hadde hørt da han kom til Galle var at det lå en norsk båt i havna. Da det hoppet tre skallede menn ned fra planet på en diger lastebil fikk han beskjed om at "der er de"! Han kom bortom og sa hei, og det viste seg at han var i Galle på jobb, men at han vanligvis jobbet i Dubai. Vi snakket litt om løst og fast og fikk kortet hans, med beskjed om at "hvis dere er i nærheten av Dubai, så hadde det vært kult om dere slo på tråden"! Som sagt, så gjort. Vi satte oss i bilen søndag kveld, og ringte Jan da vi begynte å nærme oss Dubai utpå formiddagen på mandagen. Han ville gjerne møte oss og lurte på om vi hadde lyst på litt norsk melkesjokolade og leverpostei og sånt. Klart! "Det var jo hyggelig", tenkte vi. Det var bare begynnelsen!

Etter å ha blitt stoppet i politikontroll, av verdens morskeste politimann, så vi omsider Dubai rise seg i horisonten. Litt spesielt var det å se skyskraperne stige til værs over sanddynene. Etter hvert kom "Seilet" til syne på venstre side. Vi hadde allerede satt oss på venteliste for å få rom der, men så egentlig ikke så veldig lyst på akkurat det. Første stopp ble nettopp "Seilet", eller Burj Al Arab, som vi har øvd lenge på å si. Der var det streng kontroll med hvem som kom så langt som forbi innkjørselen, og vi måtte nøye oss med å ta bilder fra utsiden av porten til tross for iherdige forsøk på å bløffe oss inn.

Vi ringte Jan igjen og ble enige om å møte ham på et hotell i sentrum. Som vi allerede hadde fått for vane i Dubai, kjørte vi rett på hotellet uten den minste omvei. Eskild fant en internetcafe for å laste opp bilder mens Svein-Hugo og Roger gikk inn i resepsjonen for å vente på Jan. Mens Eskild satt på internettcaféen og "jobbet" kom Hugo inn og spurte, med verdens bredeste glis: "Gjett hvor vi skal bo i natt". Vi hadde fått rom på "Burj"!

Etterhvert var alle samlet, og Jan annonserte at han stort sett hadde resten av dagen fri, så han kunne godt vise oss litt rundt. Roger måtte nesten ha seg en skjorte, så vi labbet litt rundt i "gamle Dubai" og tittet i vinduer og butikker og ble overrent av tilbud om å kjøpe både det ene og det andre. Klokker, gull, klær, foto, data. Her var alt på ett brett. Vi stoppet litt her og litt der, men fant stort sett bare et par sko hver. Inntil Jan viste oss en klesbutikk han hadde vært innom noen ganger før. Fortsatt var intensjonen å kjøpe en skjorte til Roger, men da vi gikk derfra hadde vi hver vår dress, et lass med skjorter, litt treningsklær og et par poser t-skjorter. Jan mente at vi var de verste kjerringene han noen gang hadde hatt med på shopping.

Etter handlerunden og en pils dro vi gutta avgårde for å sjekke inn på hotellet, mens Jan dro for å gjøre unna litt jobb før han skulle komme bort på Burj for en drink før middag og bytur. I mellomtiden hadde Svein-Hugo fått tak i en tidligere kollega, Hanne, som faktisk var i Dubai mens vi var der! Verden er stor! Hun skulle også komme bortom “rommet” på Burj og ta en drink.

Det var litt kult å komme tilbake til Burj og annonsere for den samme portvakten at vi nå faktisk var der for å sjekke inn. Og veldig kult å kjøre over broen til hotellet! Fyttirakkern! Det var vanskelig å holde seg alvorlig idet vi ruslet inn i resepsjonen på verdens mest eksklusive hotell, iført sandaler og shorts og t-skjorte. Det var roser og rosevann og fontener og luksus så langt øyet rakk. Vi fikk de beste dadler og arabisk kaffe servert av uniformerte kvinner og menn som ikke hadde andre oppgaver enn å få oss til å føle oss vel mens vi ventet på innsjekkingen. Innsjekkingen var fort gjort, og vi ble vist til rommet av vår egen butler, Paul. Han troppet opp i pingvindress og fikk oss til å føle oss om mulig enda mer malplassert. Alle gutta, bortsett fra Paul selvsagt, brøt ut i spontan latter idet vi gikk inn døra til rommet. Makan hadde ingen av oss vært i nærheten av! Bildene får tale for seg selv.

Vi veltet oss i luksus en stund, fotoapparatet fikk virkelig kjørt seg, og gjorde oss klare til å "gjøre byen" i nye, like dresser. Hanne kom med mer norsk mat, og Jan dukket opp like etterpå. Han hadde, i motsetning til Hanne, aldri vært på hotellet før, og syntes det var litt stas å bli vinket gjennom kontrollen i kompisens gamle, slitne Toyota. Vi tok en liten en på rommet, og en litt større en i baren i 27. etasje før vi følte oss klar for Dubai by night. Dessverre kunne ikke Hanne bli med, men Jan var verdens beste guide. Han hadde bodd noen måneder på hotell i byen før han flyttet nedover "på ordentlig", så han var stort sett på fornavn med alt av servitører, dørvakter og bartendere. Om det var kø et sted, så var ikke det noe problem. Var det fullt et annet sted, så førte det bare til at det var litt trangt der. Å komme inn var det minste problemet. Etter den kvelden kaller vi ham bare for "Kongen av Dubai"! Sånn må det nesten ha sett ut også: Jan i teten, med tre skallede menn i mørk dress rundt seg. Det eneste vi manglet var "James Bond-mikrofoner". Kvelden endte med at vi prøvde å dra i gang et nachspiel på rommet på Burj, men det var ikke så fryktelig populært. Reglene sa visst noe sånt som at det bare var tillatt med fire personer på rommet så resten av selskapet måtte dra avgårde. Det var fire fornøyde menn som etterhvert sovnet på sofa, gulv og stoler. Eskild fikk sneket seg opp på soverommet og inntok sengen.

Til frokost dagen etter var det bare Hugo og Eskild som var i stand til å spise. Jan har våknet og sneket seg hjemover i løpet av morgenen, og Roger var ikke spesielt interessert i å innta noe som helst. I ettertid var nok det like greit. Frokosten var ikke inkludert i prisen - og den var ikke spesielt billig. Etter frokost var det såvidt tid til en liten sightseeing på hotellet før utsjekk og samling i baren i 27. etasje. Igjen. Rart å tenke på at alt vi ser fra toppen av hotellet er bygget opp i løpet av de siste 30 årene. Før det var alt stort sett bare ørken.

På vei ut fra hotellet sier Roger noe sånt som at "jeg lurer på om det blir like gøy på byen i kveld". Og dermed var det avgjort at vi ble en natt til i Dubai. Dog på et noe rimeligere hotell. Kvelden ble ikke like vellykket uten Jan, men takket være Jans liste over kule utesteder ble det absolutt en minneverdig forestilling ut av det.

Onsdagen var det ubønnhørlig slutt. Vi møtte Jan igjen, og fikk hjelp til å få tak i dieselfilter og fikk overlevert en del andre ting som han hadde ordnet for oss. Fra hukommelsen kan nevnes øl(!), mat, gassflasker, norsk kaffe og en flaske skikkelig god Cognac(!) som avskjedspresang. Han var virkelig en tvers gjennom drithyggelig kar på alle måter! Det var med tungt hjerte vi satte oss i bilen og kjørte ut av Dubai. En ting er dog ganske sikkert: Vi kommer tilbake! Du er herved advart, Jan!

Det gikk ikke like problemfritt å komme seg tilbake til Salalah, men ved hjelp av en liten telefon til Muhammed etter å ha kjørt rundt i Al Ayn i en time fikk vi satt nesa riktig vei. I løpet av den timen var vi faktisk innom Oman midt inne i byen. Grenseovergangen bestod av to fartshumper, og vi skjønte ikke at vi hadde vært i Oman før vi ble nervøse for om vi kom oss tilbake til Emiratene igjen. Den veien var det nemlig kontroll! Vi ble imidlertid vinket galant forbi.

Vel tilbake i Oman sørget vi for nye forsyninger og får sjekket ut. Det er fin vind hele dagen, men ting tar sin tid. Før vi kommer oss ut av havna har vinden løyet fullstendig, og vi går for motor det første døgnet mot Rødehavet. Underveis ser vi både hval og delfiner flere ganger, og får tatt noen fine bilder. Om morgenen lørdag 19. våkner Roger og Eskild av at kapteinen roper: "Roger! Eskild! Nå tror jeg faen meg vi får besøk!" Vi spretter opp i cockpit og ser en båt komme mot oss i stor fart. Ombord i båten står det fire maskerte menn. De krysser vår kurs rett foran oss og vi lurer på hva som kommer til å skje. De stanser rett bak oss og holder oss under oppsikt, mens vi forsiktig sniker oss avgårde. Hvorvidt de ga oss opp på grunn av “våpnene” vi holdt godt synlige, eller det faktum at mannskapet besto av tre skallede menn er det ingen som vet, men forsvant gjorde de. “Våpnene” bestod for øvrig av en signalpistol og to nødraketter, begge deler godt egnet for vannrett avfyring i retning fienden.

Litt senere samme dag kom endelig vinden! Vi gjorde bra fart med vinden rett i ryggen og seilene spredd. Svein Hugo bakte brød mens Roger og Eskild oppdaget leksikon ombord og innledet diskusjoner om religion, historie, de neste havnene og andre rare ting de fant på å slå opp i Caplex. Brødet ble forresten usannsynlig godt, som alt annet som trylles frem fra Hugos kjøkken. Roger og Eskild gjør også hederlig innsats i byssa, men det er Svein-Hugo som regjerer!

I løpet av natten ble vi kalt opp av et krigsskip som lå og overvåket trafikken inn og ut av Rødehavet, og vi følte oss litt tryggere. De neste dagene så og hørte vi militære båter, fly og helikopter, så det er tydelig at piratproblemet tas på alvor. Aden i Jemen passeres utpå kvelden mandag 21. februar. Etter fersk tunfisk til middag og fin seilevind hele dagen får Roger mobildekning med sitt Netcom-abonnement, til Hugo og Eskilds store irritasjon. Telenor har tydeligvis ikke prioritert Jemen. I Oman var det omvendt, så Rogers lille hevn var søt.

Vi har bestemt oss for å droppe den opprinnelige planen om å dra innom Djibouti for å spare inn et par dager, og heller dra rett til Massawa, Eritrea.

Utpå tirsdagen begynte vinden å friskne til litt. Omtrent idet vi passerte Bab Al Mandeb, inngangen til Rødehavet, så smalt det til i seilene. 40-45 knops vind og tre til fem meters bølger! Vi revet seil til den store gullmedalje og endte opp med å gjøre 8-9 knops fart uten genoa og med tre rev i storseilet. På surf var vi faktisk oppe i 14,1 knop! Rekord for turen! Solen strålte om kapp med mannskapet ombord. Etter noen timer senket mørket seg, og Eskild tørnet inn. Etter kort tid våknet han av at han klasket i lugarveggen mens bøker og klær flagret rundt ham og sjøvannet fosset inn fra dekksluka! Heldigvis var det bare en liten broach, og en uheldig treff av en bølge som ga slagside. Da han ble purret for rorvakt litt senere var det hele glemt, månen sto høyt på himmelen og bølgehøyden var nede i to til tre meter.

Vinden roet seg helt ned i løpet av natten, og dagen etter skulle men tro vi hadde forflyttet oss til en annen del av verden. Havet lå flatt og vinden var borte. Vi gikk for motor store deler av dagen for å rekke ankringsplass før solnedgang. Like før vi skulle ankre opp blåste det kraftig opp igjen. Vi fant ly for bølgene bak en liten øy utenfor Eritrea-kysten, droppet anker, laget mat og tok oss en velfortjent pils. Og en til. Pils er godt i Afrika også!

Torsdag 24. opprant med en usannsynlig soloppgang, god frokost og fin seilevind. Vi droppet den planlagte dykkingen på grunn av grumsete vann og heiste isteden seil og satte kursen mot nordvest.

Etter rolig seiling hele dagen og det meste av fullmånenatten ankom vi Massawa i morges. Vi ligger nå for anker blant en masse båtvrak i havna og har latt oss fortelle at byen dessverre er tom for diesel! Det kan hende vi kan få tak i noen liter på svartebørsen, men vi har funnet ut at vi klarer oss uten. Vi har også funnet ut at vi dropper å dra innom Port Sudan da det ikke finnes noe som helst å se der, i tillegg til at det er uforholdsmessig dyrt å sjekke inn. Her i Eritrea har for sikkerhets skyld verken Netcom eller Telenor dekning. Vi får vel se om vi ikke finner et kontantkort eller tre så vi får hørt kjente og kjære stemmer og litt nyheter hjemmefra. Vi blir i Massawa til vi har gjort unna det mest nødvendige av innkjøp og nettcafébesøk, og så går vi videre nordover med kurs for Egypt når været tilsier det. Akkurat nå er det nordavind, så vi blir i alle fall til vinden dreier.

Igjen: Vi håper alt er bra der hjemme! Send oss gjerne en liten hilsen! Vi er langt hjemmefra, og setter stor pris på noen ord!

Tidligere reisebrev finner du på http://eskild.net/blog/
Vi faar dessverre ikke lastet opp bilder fra Eritrea, da linjene er for trege. Vi prover igjen i neste havn.

Med vennlig hilsen Hugo, Roger og Eskild.


5 Kommentarer:

Anonymous Kato skrev...

Ja ja ja, æ ser, å riv mæ i håret, så no har æ like mykje som dåkker..
Veit at dåkker savne mæ, mest pga. radarn ;-) Her oppe har alt bare tullet på seg med jobb, på godt og vondt, så sånn er det bare. Men neste gang..... Kos dere, så snakkes vi.

3:31 PM  
Anonymous Anonym skrev...

Hei kara

Takk for sist, godt å se at alt er vel og turen fortsatt går bra. Jeg må bare si at jeg er ordentlig "sjalu" på den turen dere er iferd med å gjennomføre, blir kansje min tur en gang..... Hyggelig at dere koste dere den korte tiden dere var i Dubai, det blir kansje en reprise i fremtiden, hvem vet. Dere er alltid velkommen på besøk og jeg lover at vi skal finne på noe gøy neste gang også. Regner med at vi kan friske opp minnene på brygga i Oslo når dere er tilbake i gamlelandet.
Fortsatt god tur.

Jan

10:33 PM  
Anonymous Anonym skrev...

Halloisen Eskild...har nettopp lest laaangt reisebrev fra d, kunne kanskje blitt en bok av dette :) Uansett veldig hyggelig og godt skrevet, lever me godt inn i livet deres der nede, jafal på "seilet". Tror d hadde passet me ganske bra....Har prøvd å ringe til d X antall ganger, men ikke komt gjennom, forstår d gått etter forklaringen du har nevnt (bare å kutte ut Telenor). Her hjemme har vi nettopp avsluttet en meget fin vinterferie, men nysnø og sol, har blitt en del fjellturer i det siste. Supert..., gleder meg til neste reisebrev og mere bilder holder folk orientert om ferden deres.....

2:16 PM  
Anonymous perulf skrev...

Hei på deg Eskild. Helt fantastisk å få følge dere på turen gjennom de levende reisebrevene, føler nesten at jeg er med selv...... Skal følge dere til 'mål'

11:29 PM  
Anonymous Anonym skrev...

Heissann!

Det er litt av et eventyr dere er på, gleder meg til å høre historiene når dere kommer hjem. Her er det bare kaldt og slapsete, prøver annenhver dag... Påsken skal tilbringes i stolen på skolen, tar med en kvikklunch og en appelsin så blir det nok høytid. Kos dere verdensfarere, det har dere fortjent!!!

Stor hilsen fra Jakob

2:16 PM  

Legg inn en kommentar

<< Tilbake til Bloggen


© 1998 - 2001 Eskild